522, Guds Sønns komme til
jorden er slik en storhending at Gud gjennom århundrer ville forberede
den. Alle riter og ofringer, alle skikkelser og symboler i den
"første pakt" (Hebr 9, 15)lar Han løpe sammen i
Kristus. Han varsler Hans komme ved profetenes munn, den ene etter den andre, i
Israel. Også i hedningenes hjerter vekker Han en vag forventning om slikt
et komme.
523Den hellige Johannes
Døper er Herrens nærmeste forløper, sendt for å
gjøre veien rede for Ham. Han er "Den
Høyestes profet" (Luk 1, 76) som er større enn alle
profeter, han er den siste profet, han innvarsler Evangeliet; allerede i mors liv hilser
han Kristi komme og gleder seg over å
være "brudgommens venn" (Joh 3, 29), som han sier er "Guds
lam som tar bort verdens synd" (Joh 1, 29). Han går i forveien for
Jesus "i Elias ånd og kraft" (Luk 1, 17), og vitner om Ham ved
sin forkynnelse, sin omvendelsesdåp og til sist ved sin martyrdød.
524Kirken fornyer forventningen
om Messias' komme ved hvert år å feire adventstidens liturgi. Ved
å ta del i den lange forberedelsen frem til Frelserens første
komme fornyes i de troende spent forventning om Hans gjenkomst. Ved å feire
forløperens fødsel og martyrdød forener Kirken sitt
ønske med hans: "Han skal vokse, og jeg svinne bort" (Joh 3.
30).
525, Jesus ble født i en
fattigslig stall, i en fattig familie; noen enkle gjetere var de
første vitner til det som skjedde. I slik armod åpenbares
himmelens herlighet. Aldri går Kirken trett
av å lovsynge den nattens herlighet:
I dag setter Jomfruen
Den Evige til verden,
og jorden byr Den Utilgjengelige en grotte.
Engler og hyrder synger Hans pris,
vismenn følger i stjernens spor,
for oss er du født,
du spedbarn og evige Gud!
526"Å bli som
barn" for Gud er betingelsen for å komme inn i Guds rike; derfor er det
nødvendig å ydmyke seg selv, å bli liten; ja, enda
mer, vi må "fødes ovenfra" (Joh 3, 7), bli
"født av Gud" (Joh 1, 13) for å "bli Guds
barn" (Joh 1, 12). Julens mysterium
fullbyrdes i oss når Kristus "tar form" i oss (Gal 4, 19).
Julen er "det underfulle samkvems" mysterium (admirabile commercium):
Å underfulle samkvem! Menneskeslektens
skaper tok et legeme og en sjel og lot seg føde av en jomfru. Han ble
menneske, uten manns mellomkomst, og skjenket oss sin guddom i gave.
527, Jesu omskjærelse
åtte dager etter fødselen er tegn på at Han tilhører Abrahams
ætt, paktens folk, at Han går inn under loven og får ta del i Israels gudsdyrkelse, noe Han gjorde
livet igjennom. Dette
tegnet er et forvarsel om "Kristi omskjærelse", som er
dåpen (Kol 2, 11-13).
528, , Til Epifani åpenbares
Jesus som Israels Messias, Guds Sønn og verdens Frelser. Epifani er
feiringen av at Jesus tilbes av de "vise menn" fra Østen (Matt
2, 1), og av Jesu dåp og bryllupet i Kana. I disse "vise menn"
(magoi), som står for de hedenske religioner i omverdenen, ser Evangeliet
førstegrøden av folkeslagene som tar imot Det Glade Budskap om
frelsen gjennom inkarnasjonen. Når de vise menn kommer til Jerusalem for
å hylde "jødenes konge" (Matt 2, 2), viser dette at det
er i Israel, i det messianske lys fra Davids stjerne, de søker Ham som skal
bli folkeslagenes konge. Deres ankomst betyr at
hedningene ikke kan finne Jesus og tilbe Ham som Guds Sønn og verdens
frelser, uten ved å vende seg til jødene og motta fra dem det
messianske løfte, slik det finnes i Det Gamle Testamente. Epifani viser at
"hedningenes fylde trer inn i patriarkenes familie" og får del i
Israelitica dignitas (Israels verdighet).
529, , Jesu fremstilling i templet viser at Han er den
førstefødte som tilhører Herren. Sammen med Simeon og Anna er
det hele Israels forventning som går sin Frelser i møte
("møte" kalles også denne begivenheten i den bysantinske
tradisjon). Jesus blir gjenkjent som den lenge ventede Messias, "et lys
som åpenbarer deg for hedningene" og "en herlighetsglans om
ditt folk Israel", men også "et tegn det skal stå strid
om". Det smertens sverd som forutsies for Maria, varsler om det fullkomne
og ene offer som skal bæres frem på korset, og som skal gi den
frelse Gud har "gjort rede for alle folkeslag".
530Flukten til Egypt og mordet
på de uskyldige barn viser mørkets kamp mot
lyset: "Det var sitt eget han kom til, og hans egne tok ikke imot
ham" (Joh 1, 11). Hele Kristi liv kom til å stå i
forfølgelsens tegn. Hans egne deler Hans skjebne. Hans tilbakekomst fra Egypt minner om Israels utferd og viser at Han er den
endelige frigjører.
531Under størsteparten
av sitt liv delte Jesus skjebne med det overveldende flertall mennesker: et
hverdagsliv uten synbar storhet over seg, et liv i kroppsarbeid, et
jødisk religiøst liv i lydighet mot Guds lov, et samfunnsliv. Fra hele denne perioden får vi
høre at Jesus var "en lydig sønn" mot sine foreldre, og
at "som Jesus skred frem i alder, vokste han også i visdom, og fant
stadig større gunst hos både Gud og mennesker" (Luk 2,
51-52).
532Jesu lydighet mot sin mor
og sin far etter loven oppfyller fullt ut det fjerde bud. Den er her nede bildet på Hans
lydighet som Sønn mot sin himmelske Far. Jesu daglige lydighet mot Josef
og Maria er et forvarsel og en foregripelse av Hans lydighet
skjærtorsdag: "Ikke min vilje.." (Luk 22, 42). Kristi lydighet
i det skjulte livs hverdag innvarslet allerede gjenreisningen av det som Adams
ulydighet hadde lagt øde.
533, , Det skjulte liv i Nasaret
gjør det mulig for alle og enhver å føle fellesskap med
Jesus, selv i de mest dagligdagse gjøremål:
Nasaret er den skole
hvor man begynner å forstå Jesu liv: det er Evangeliets skole
(...). Først en time i stillhet: måtte vi lære å
verdsette stillheten som er slikt et vidunderlig og uunnværlig
levevilkår for sinnet (...). En time i
familieliv. Måtte
Nasaret lære oss hva familien er, dens kjærlighetsfellesskap, dens
strenge og enkle skjønnhet, dens hellige og ukrenkelige karakter (...).
En time i arbeid. Nasaret, du "tømmermannssønnens"
hjem, det er her vi så gjerne ville skjønne og feire det
menneskelige arbeids strenge og forløsende lov (...); til sist ville vi
så gjerne hilse alle arbeidere i hele verden og vise dem deres store
forbilde, deres guddommelige bror.
534, , Gjenfinningen av Jesus i templet er den eneste begivenhet som
bryter Evangelienes taushet om Jesu skjulte år. Jesus antyder her det
mysterium at Han er helt viet den oppgave Han har som Guds Sønn:
"Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min Far er?" Maria
og Josef "forstod ikke" det Han sa, men de tok imot det i tro, og
Maria "gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte" gjennom alle de
år da Jesus levde bortgjemt i hverdagslivets tause tilværelse.
|