|
595Blant
de jødiske myndigheter i Jerusalem, fantes det ikke bare dem som i
hemmelighet var Jesu disipler, slik som fariseeren Nikodemus eller den rike Josef fra
Arimatea, men lenge fantes det ulike syn på Ham, ja, selv like før
lidelsen kan den hellige Johannes hevde at blant rådsherrene "var
det mange som trodde på ham", selv om deres tro nok var ufullkommen
(Joh 12, 42). Dette er ikke så merkelig, tatt i betraktning at like etter
pinsedag "var det en mengde av prestene som gav seg inn under troen"
(Apg 6, 7), og at "noen av fariseerne var kommet til troen" (Apg 15,
5), slik at St. Jakob kan si til St. Paulus: "Du ser, bror, hvor mange
tusener jøder som er kommet til troen, og alle holder fast ved
loven" (Apg 21, 20).
596De
religiøse myndigheter i Jerusalem var langt fra enige seg imellom om
hvordan de skulle forholde seg til Jesus. Fariseerne truet med å
utstøte dem som fulgte Ham, fra synagogen. Til dem som fryktet at
"alle kommer til å tro på ham, og så kommer romerne og
gjør det av med både vår helligdom og vår
selvstendighet" (Joh 11, 48), kom ypperstepresten Kaifas med
følgende profetiske forslag: "Kan dere ikke innse at det er langt
bedre at én mann dør for folket, enn at hele nasjonen går
til grunne?" (Joh 11, 49-50). Sanhedrin, etter å ha erklært at
Jesus var "skyldig til å dø" (Matt 26, 66), men siden de
var blitt fratatt retten til å henrette noen, overgir Jesus til romerne og
anklager Ham for politisk opprørsvirksomhet, noe som setter Ham i samme
bås som Barrabas som var anklaget for "opptøyer" (Luk
23, 19). Yppersteprestene benytter seg
likeledes av politiske trusler for å få Pilatus til å
dømme Jesus til døden.
597, Den historiske kompleksistet
ved rettergangen mot Jesus tatt i betraktning, slik den fremgår av
Evangelienes beretninger, og uansett personlig skyld hos dem som opptrer i den
(Judas, Sanhedrin, Pilatus), - en skyld Gud alene kjenner - kan man ikke legge
ansvaret for den på alle jøder i Jerusalem, til tross for skrikene
fra en opphisset folkemengde og generelle anklager i
oppfordringene til omvendelse etter pinsedag. Jesus selv da Han tilgav
på korset, og etter Ham Peter, tok i
betraktning "uvitenheten" (Apg 3, 17) hos Jerusalems jøder,
også hos deres ledere. Enda mindre kan man, med utgangspunkt i ropet fra
folkemengden: "Hans blod komme over oss og over våre barn"- noe
som innebærer en godkjenning - utvide ansvarsforholdet til
å gjelde andre jøder til andre tider og på andre steder:
Derfor erklærte
Kirken ved det annet Vatikankonsil: "Ansvaret for det som ble begått
under hans lidelse, kan ikke tillegges alle de jøder som levde den gang,
og heller ikke jødene i vår tid. La ingen (...) stemple
jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå
av Den Hellige Skrift.
598Kirken, både
ifølge troens læreembede og etter de helliges vitnesbyrd, har
aldri glemt at "synderne var selv opphav og redskap for alle de lidelser
den guddommelige Frelser gjennomgikk". Siden våre synder
sårer Kristus selv, nøler ikke Kirken med
å legge det største ansvaret for Jesu pinsler ved de kristnes
dør, et ansvar de bare så altfor ofte har lesset på
jødene alene:
Vi må anse som
skyldige i denne grufulle synd dem som fortsetter å falle tilbake i sine
synder. Siden det var vår brøde som gjorde at vår Herre
Jesus Kristus måtte underkaste seg korsets pine, er det sikkert og visst
at de som kaster seg ut i et uordentlig og ondt liv, selv "er med på
å spikre Guds sønn til korset og gjøre han til spott for
alle" (Hebr 6, 6). Og vi må bare innse at i slike tilfeller er
vår forbrytelse større enn jødenes. For, slik apostlen
vitner, "hadde de kjent til det, da hadde de ikke korsfestet ham som er
herlighetens Herre" (1 Kor 2, 8). Vi, derimot, påstår at vi
kjenner Ham. Og når vi fornekter Ham ved våre gjerninger, er det
som vi legger vår blodige hånd på Ham.
Og det var ikke
demonene som korsfestet Ham; det var deg som sammen med dem korsfestet Ham og
fremdeles korsfester Ham, når du velter deg i laster og synder.
|