3. avsnitt: "begravet"

624, , "Hans død ved Guds nåde er ment å komme alle mennesker til gode" (Hebr 2, 9). I sin frelsesplan hadde ikke Gud bare laget det slik at Hans Sønn skulle "dø for vår synder" (1 Kor 15, 3), men også at Han skulle "smake døden", dvs. at Han skulle kjenne dødens tilstand hvor sjel og legeme skilles ad, i tiden mellom det øyeblikk da Han trakk sitt siste sukk på korset, og det øyeblikk da Han gjenoppstod. Kristi døde tilstand er gravens og nedstigningen til dødsrikets mysterium. Dette er påskelørdags mysterium, da Kristus i graven viser hen til Guds store sabbatshvile etter at menneskenes frelse er fullbyrdet og fred er bragt til verden.

Kristus i graven i sitt legeme

625Kristi opphold i graven utgjør forbindelsen mellom Kristus før påsken, som kunne lide, og Hans nåværende herlighet som den oppstandne. Det er den samme "levende" som kan si: "Jeg var død, men se, jeg er levende for all evighet" (Åp 1, 18):

Gud (Sønnen) hindret ikke døden i å skille sjel og legeme ad, etter naturens nødvendige orden, men Han knyttet dem sammen igjen ved oppstandelsen, slik at Han selv i sin person kunne være møtested for liv og for død ved å stanse i seg selv den naturlige forråtnelse døden frembringer, og ved selv å bli knutepunktet for gjenforeningen av de adskilte deler.

626, Siden den "livets fyrste" som ble tatt av dage (Apg 3, 15), er den samme som den "levende" som "er oppstanden" (Luk 24, 5-6), må Guds Sønns guddommelige person nødvendigvis ha fortsatt å ta opp i seg sin sjel og sitt legeme som ble adskilt ved døden:

Siden sjelen ble adskilt fra legemet da Kristus døde, ble allikevel ikke den ene person delt i to personer; for Kristi legeme og Hans sjel eksisterte med lik rett i Ordets person helt fra begynnelsen av, og i døden forble hver av dem sammen med den samme og ene Ordets person, selv om de var adskilt fra hverandre.

"Du overgir ikke din hellige til gravens oppløsning"

627, Kristi død var en sann død i den forstand at den gjorde slutt på Hans menneskelige jordeliv. Men takket være den forening som Hans legeme bevarte med Sønnens person, ble den ikke et vanlig lik, for "den guddommelige kraft bevarte Kristi legeme fra forråtnelse". Om Kristus kan man både si: "Han ble utryddet av de levendes land" (Jes 53, 8); og: "Selv min kropp skal leve i håpet, for du vil ikke overlate min sjel i dødsrikets vold, ikke la din hellige møte oppløsningen" (Apg 2, 26-27). Jesu oppstandelse "på den tredje dag" (1 Kor 15, 4; Luk 24, 46) var tegnet på dette, for forråtnelsen var antatt å bli synlig fra fjerde dag av.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

"Begravet med Kristus"

628, Dåpen, forrettet med det opprinnelige og fullstendige tegn som neddykkingen er, viser på en virkelig måte hen til at den kristne stiger ned i graven og dør for synden sammen med Kristus, med det nye liv for øye: "Ved dåpen er vi altså døde og blitt begravet, sammen med ham, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse" (Rom 6, 4).

Kort sagt

629For hvert menneskes skyld var det Jesus smakte døden. Det var virkelig Guds Sønn, blitt menneske, som døde og ble begravet.

630Under Kristi opphold i graven var det Hans guddommelige person som fortsatt bar i seg både Hans legeme og Hans sjel, til tross for at de var blitt adskilt i døden. Derfor er det at Kristi døde legeme "ikke møtte oppløsningen" (Apg 13, 37).