I. Den historiske og transcendente begivenhet

639Kristi oppstandelsesmysterium er en virkelig hendelse som gav seg historisk belagte utslag, slik Det Nye Testamente bekrefter. Allerede den hellige Paulus kunne skrive til korinterne henimot år 56: "Hva jeg først og fremst bragte videre til dere, er da hva jeg selv har fått lære: at Kristus døde for våre synder, i overensstemmelse med Skriftene, at han ble begravet, og at han oppstod den tredje dag, fremdeles i henhold til Skriftene, - og at han ble sett av Kefas, og så av de tolv" (1 Kor 15, 3-4). Apostelen taler her om den levende oppstandelsestradisjon han hadde tatt imot etter sin omvendelse utenfor Damaskus.

Den tomme grav

640"Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstanden!" (Luk 24, 5-6) Innenfor rammen av påskens begivenheter er den tomme grav det første element vi møter. I seg selv er den ikke noe direkte bevis. Fraværet av Kristi lik fra graven kunne forklares på andre måter. Til tross for dette utgjorde den tomme grav et tegn av vesentlig betydning. Da disiplene oppdaget den, var dette det første skritt på veien til å forstå at Kristus virkelig var oppstanden, slik det først skjedde med de hellige kvinner, deretter med Peter. Den disippel "som Jesus holdt så meget av" (Joh 20, 2), sier at da han kom inn i den tomme graven og fikk øye på "likklærne på jorden" (Joh 20, 6), "så han og trodde" (Joh 20, 8). Dette forutsetter at han, ut fra den tilstand den tomme graven var i, har trukket den slutning at fraværet av Jesu legeme ikke skyldtes menneskers verk, og at Jesus ikke simpelthen var vendt tilbake til jordelivet, slik det skjedde med Lasarus.

Den oppstandne viser seg

641, Maria fra Magdala og de hellige kvinner, som kom for gjøre ferdig salvingen av Jesu lik, siden Han var blitt gravlagt i all hast på grunn av sabbaten som begynte langfredag kveld, var de første som møtte den oppstandne. Slik var det kvinnene som var de første til å bære bud om oppstandelsen til apostlene selv (Luk 24, 9-10). Deretter er det dem Jesus viser seg for, først for Peter, deretter for de tolv. Peter, kalt som han er til å styrke sine brødres tro, ser altså den oppstandne før dem. Det er hans vitneprov som får fellesskapet til å utbryte: "Herren er virkelig oppstanden og har vist seg for Simon" (Luk 24, 34).

642, , Alt det som skjedde disse påskedagene, trakk apostlene - og Peter i første rekke - med i oppbygging av den nye tid som hadde demret påskemorgen. Som vitner om den oppstandne er det de som skal være grunnstenene i Kirken. Urmenighetens tro er tuftet på vitnesbyrdet til konkrete mennesker som de kristne kjente, og som, for de flestes vedkommende, fremdeles levde blant dem. Disse "vitner om Kristi oppstandelse" er først og fremst Peter og de tolv, men ikke bare de: Paulus omtaler tydelig mer enn fem hundre personer som Jesus viste seg for på én gang, i tillegg til Jakob og alle apostlene.

643Disse vitneprovene tatt i betraktning, er det umulig å tolke Kristi oppstandelse som noe utenfor den fysiske orden, og ikke anerkjenne den som et historisk faktum. Det fremgår av kjensgjerningene at disiplenes tro ble satt voldsomt på prøve av Mesterens lidelse og korsdød, slik Han selv hadde forutsagt at den ville bli. Så sterkt hadde lidelsen rystet disiplene, at de - eller i det minste noen av dem - ikke straks trodde på nyheten om oppstandelsen. Så langt fra å skildre for oss et samfunn i ekstatisk rus, beskriver evangeliene tvertimot disiplene som sorgtunge ("bedrøvet": Luk 24, 17) og skremte. Derfor trodde de heller ikke på det som ble fortalt av kvinnene som kom tilbake fra graven, men de "mente det hele var løst snakk" (Luk 24, 11). Når så Jesus viser seg for de elleve om kvelden påskedag, "bebreidet han dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden" (Mark 16, 14).

644Selv i nærvær av den oppstandne Jesus tviler disiplene fremdeles, så umulig forekommer det hele dem å være - de tror de ser et gjenferd. "Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring, - de våget ikke tro for bare glede" (Luk 24, 41). Thomas nages av den samme tvil, og da Jesus viser seg for siste gang i Galilea, slik Matteus forteller, "var det fremdeles noen som tvilte" (Matt 28, 17). Derfor er hypotesen om at oppstandelsen skal ha vært et "produkt" av apostlenes tro, eller godtroenhet, grunnløs. Tvertimot, deres tro på oppstandelsen oppstod, under Guds nådes virke, ut fra deres direkte opplevelse av at Jesus virkelig var oppstanden.

Kristi oppstandne menneskenaturs tilstand

645Den oppstandne Jesus trer i direkte kontakt med disiplene, ved at de får røre ved Ham og spise sammen med Ham. Med dette vil Han få dem til å innse at Han ikke er noe gjenferd, men først og fremst til å fastslå at det oppstandne legeme Han viser seg for dem med, er det samme som ble pint og korsfestet, siden Han fremdeles bærer sårmerkene etter lidelsen. Men dette sanne og virkelige legeme er nå utrustet med herlighetslegemets egenskaper: Han er ikke lenger bundet av tid og rom, men kan komme til syne hvor og når Han finner for godt, for Hans menneskenatur hører ikke lenger jorden til, bare Faderens guddommelige verden. Slik har det seg også at Jesus fritt kan vise seg i hvilken skikkelse Han vil: som gartner eller "i en annen skikkelse" (Mark 16, 12) enn den disiplene kjente, nettopp for å vekke troen i dem.

646, Kristi oppstandelse betød altså ikke en tilbakevending til jordelivet, slik tilfellet var med de oppvekkelser av døde Han hadde foretatt før sin påske - Jairus datter, den unge mann i Nain, Lasarus. Dette var mirakuløse begivenheter, men de personer miraklene skjedde med, vendte ved Jesu kraft tilbake til et "vanlig" jordeliv, og den tiden kom da de døde på nytt. Kristi oppstandelse er vesentlig annerledes. I sitt oppstandne legeme går Han fra dødens tilstand over til et annet liv som er hinsides tid og rom. I oppstandelsen er Jesu legeme fylt av Den Hellige Ånds kraft; Han har del i det guddommelige liv i sin herlighetstilstand, slik at den hellige Paulus kan si om Kristus at Han er "det himmelske menneske".

Oppstandelsen som transcendent begivenhet

647"I sannhet salige natt", synger påskenattens Exultet, "som alene fikk tiden og timen å kjenne da Kristus stod opp fra de døde". Ingen var ganske riktig øyenvitne til selve oppstandelsen, og ingen av evangelistene beskriver den. Ingen har kunnet si hvordan den fysisk sett fant sted. Enda mindre tilgjengelig for sansene var dens innerste kjerne, nemlig overgangen til et annet liv. Selv om oppstandelsen aldri så mye var en historisk beleggbar begivenhet med den tomme grav som tegn, og fordi apostlene virkelig var sammen med den oppstandne Kristus, forblir den allikevel selve hjertet i troens mysterium i den monn den transcenderer og overstiger historien. Derfor viser heller ikke den oppstandne Kristus seg for verden, bare for disiplene, "for dem som var kommet sammen med ham fra Galilea og opp til Jerusalem, og som siden er blitt hans vitner overfor folket" (Apg 13, 31).

Oppstandelsen - et verk av Den Hellige Treenighet

648, , , , Kristi oppstandelse er gjenstand for tro i den monn den er en transcendent inngripen fra Guds side i skaperverket og i historien. I den handler de tre personer sammen, samtidig som de viser sine særegenskaper. Den finner sted ved Faderens kraft som "lot" Kristus, sin Sønn, "oppstå", og som dermed på fullkomment vis lot Hans menneskenatur - med Hans legeme - tre inn i Treenigheten. Jesus åpenbares én gang for alle "i kraft av den guddommelige ånd" (...) "som Guds Sønn ved sin oppstandelse fra de døde" (Rom 1, 3-4). St. Paulus understreker at Guds kraft åpenbares ved Åndens verk som gjorde levende igjen Kristi døde menneskenatur og kalte den til herlighetens tilstand, til å være Herre.

649Hva Sønnen angår, utvirker Han sin egen oppstandelse ved sin guddomskraft. Jesus forutsier at Menneskesønnen skal lide mye, dø og siden gjenoppstå (i aktiv betydning). Et annet sted sier Han med rene ord: "Jeg gir mitt liv, for så siden å ta det igjen. (...) Jeg har makt til å gi det, og makt til å ta det igjen" (Joh 10, 17-18). "For (...) vi tror at Jesus er død og oppstanden" (1 Tess 4, 14).

650, Fedrene betrakter oppstandelsen ut fra Kristi guddommelige Person som forble i forening med Hans sjel og Hans legeme som døden hadde adskilt: "Ved den guddommelige naturs enhet som forblir nærværende i de to deler av mennesket, forenes disse på nytt. Slik skjer døden ved at menneskets komponenter skilles ad, og oppstandelsen ved at de to adskilte deler gjenforenes".

Meningen med oppstandelsen og dens betydning for frelsen

651, "Og er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse uten innhold, og deres tro uten mening" (1 Kor 15, 14). Oppstandelsen utgjør fremfor alt bekreftelsen på alt det Kristus selv gjorde og lærte. Alle sannheter, selv de som er mest utilgjengelige for menneskesinnet, finner sin begrunnelse dersom Kristus ved å oppstå fra de døde gav det endelige bevis, slik Han hadde lovet, på sin guddommelige myndighet.

652, Kristi oppstandelse er oppfyllelsen av løftene i Det Gamle Testamente og det Jesus selv lovet under sitt liv på jorden. Uttrykket "i overensstemmelse med Skriftene" viser at Kristi oppstandelse oppfyller det som var forutsagt.

653, , Oppstandelsen stadfester at Jesus er sann Gud. Han hadde jo sagt: "Når dere har hevet Menneskesønnen mot det høye, da skal dere forstå at Jeg Er" (Joh 8, 28). Den korsfestedes oppstandelse viste at Han virkelig er "Jeg Er", Guds Sønn og Gud selv. Derfor kan den hellige Paulus si til jødene: "Det løftet Gud gav våre fedre, det har han latt gå i oppfyllelse for oss (...) ved å oppreise Jesus - slik som det heter i den annen salme: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag"" (Apg 13, 32-33). Kristi oppstandelse er knyttet nært sammen med Guds Sønns inkarnasjonsmysterium. Oppstandelsen fullbyrder inkarnasjonen etter Guds evige plan.

654, Det er to sider ved påskemysteriet: ved sin død setter Kristus oss fri fra synden, ved sin oppstandelse åpner Han veien til et nytt liv for oss. Dette nye liv er i første rekke rettferdiggjørelsen som på nytt gir oss adgang til Guds nåde, "for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse, på samme måte som Kristus ved Faderens herlighet ble oppreist fra de døde" (Rom 6, 4). Det består i seier over syndens død og ny deltagelse i nåden. Det gjør oss til Guds barn, for vi mennesker blir nå Kristi brødre, slik Jesus selv kaller sine disipler etter oppstandelsen: "Gå og si til mine brødre" (Matt 28, 10; Joh 20, 17). Vi er Hans brødre, ikke av natur, men ved nådens gave, for dette barnekåret gir oss virkelig del i den enbårne Sønns liv, det liv som fullt ut ble åpenbart i Hans oppstandelse.

655, Endelig er Kristi oppstandelse - og den oppstandne Kristus selv - årsak og utspring for vår fremtidige oppstandelse: "Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde blant dem (...). På samme måte som alle dør med Adam, slik får også alle livet tilbake gjennom Kristus" (1 Kor 15, 20-22). I påvente av denne fullbyrdelsen lever den oppstandne Kristus i sine troendes hjerter. I Ham "opplever" de kristne "kraften fra den kommende verden" (Hebr 6, 5), og deres liv trekkes av Kristus inn i det guddommelige livs favn, slik at "det å leve ikke lenger skulle bety bare å leve sitt eget liv, men å leve for ham som er død og oppstanden for oss" (2 Kor 5, 15).

Kort sagt

656Oppstandelsestroens gjenstand er en begivenhet som både er historisk bekreftet av de disipler som virkelig møtte den oppstandne, og som samtidig er hemmelighetsfullt transcendent i den forstand at det dreier seg om Kristi menneskenatur som går inn i Guds herlighet.

657Den tomme grav og likklærne som lå på jorden, betyr i seg selv at Kristi legeme unnslapp dødens bånd og gravens oppløsning ved Guds kraft. De forbereder disiplene på å møte den oppstandne.

658Kristus, "den førstefødte blant de døde" (Kol 1, 18), er opphav til vår egen oppstandelse, allerede nå ved vår sjels rettferdiggjørelse, senere ved vårt legemes levendegjørelse.