|
659, , , "Og etter at Herren Jesus
hadde talt til dem, ble han tatt opp til himmelen og tok sete ved Guds
høyre hånd" (Mark 16, 19). Kristi legeme ble herliggjort i
det øyeblikk Han stod opp fra de døde, slik vi ser av de nye og
overnaturlige egenskaper Hans legeme nå er i varig besittelse av. Men i løpet av de
førti dager, da Han spiser og drikker med disiplene i full fortrolighet og underviser dem om Guds
rike, forblir Hans herlighet skjult
under et vanlig menneskes skikkelse. Den siste gang Jesus viser
seg, avsluttes med at Hans menneskenatur på en ugjenkallelig måte
går inn til den guddommelige herlighet, symbolisert ved skyen og himmelen, hvor Han fra nå av
sitter ved Guds høyre hånd. Det er kun som et
enestående unntak at Han en siste gang viser seg for Paulus, "et
foster, som brått kom til verden" (1 Kor 15, 8), for å
gjøre ham til apostel.
660Den
måten den oppstandnes herlighet er skjult på i denne tiden, lar seg
ane ut fra de hemmelighetsfulle ord som sies til Maria Magdalena: "For jeg
er ennå ikke dratt opp til min Far. Gå nå til mine
brødre og si til dem at jeg nå drar opp til ham som er både
min og deres Far, både min og deres Gud" (Joh 20, 17). Dette viser
at det er en forskjell i den måten den oppstandne Kristi herlighet
åpenbares på, og den som tilhører Kristus, opphøyet
til Faderens høyre hånd. Himmelfarten, en begivenhet som
både er historisk og transcendent, betegner overgangen fra den ene tilstand
til den andre.
661, Denne siste livsetappen er
nært knyttet til den første, det vil si nedstigningen fra himmelen
ved inkarnasjonen. Bare den som "er utgått fra Faderen", kan
"vende tilbake til Faderen": Kristus. "Ingen er jo steget opp
til himmelen uten én: han som også er steget ned fra den, -
Menneskesønnen" (Joh 3, 13). Mennesket, overlatt til sine
naturlige krefter, har ikke adgang til "min Fars hus" (Joh 14, 2),
til livet og gleden hos Gud. Kristus alene har kunnet gå opp den veien,
slik at Han kunne "gi oss, sine lemmer, visshet om at vi skal følge
etter der hvor han, vårt hode og vårt opphav, er gått
forut".
662, "Mens jeg, når jeg
nå heves over jorden, da skal jeg dra alle til meg" (Joh 12, 32).
Kristi opphøyelse på korset betyr og varsler om himmelfartens
opphøyelse til himmelen. Den er begynnelsen på den. Jesus Kristus,
den eneste prest i den nye og evig pakt, "trådte ikke inn i et
tempel som var blitt til ved menneskehånd (...), "nei, inn i selve
himmelen gikk han, for å tre frem som vår hjelper for Guds
åsyn" (Hebr 9, 24). I himmelen utøver Kristus til stadighet
sitt prestedømme, "alltid lever han og kan gå i
forbønn for dem som gjennom ham går til Gud" (Hebr 7, 25).
Som "yppersteprest for de velsignelser som er i vente" (Hebr 9, 11),
er Han midtpunkt og hovedselebrant i liturgien til ære for Faderen i
himlene.
663Fra nå av sitter Kristus
ved Faderens høyre hånd: "Ved Faderens høyre
hånd forstår vi guddommens herlighet og ære, hvor Han som var
Guds Sønn før alle evigheter som Gud og av samme vesen som
Faderen, satte seg i legemlig forstand, etter å ha tatt kjød og
etter at Hans kjød var blitt herliggjort".
664Når Sønnen tar
sete ved Faderens høyre hånd, betyr det at Messias' styringstid
innledes, som oppfyllelse av det syn profeten Daniel fikk angående
Menneskesønnen: "Han fikk herredømme, ære og rike;
folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans
velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri
til grunne" (Dan 7, 14). Fra nå av er apostlene vitner om riket som
det "ikke skal være ende" på.
665Kristi
himmelfart markerer at Jesu menneskenatur går inn i Guds himmelske verden
som Han skal komme tilbake fra, men som i mellomtiden holder
Ham skjult for menneskenes øyne.
666Jesus
Kristus, Kirkens hode, går foran oss inn i Faderens herlighetsrike, slik
at vi, som er lemmer på Hans legeme, kan leve i håpet om en dag
å være sammen med Ham for alltid.
667Jesus
Kristus er én gang for alle gått inn i den himmelske helligdom
hvor Han uten opphør går i forbønn for oss, som den
mellommann som sikrer oss at Den Hellige Ånd alltid utgydes.
|