|
689 Han som Faderen har sendt i
våre hjerter, Sønnens Ånd, er virkelig Gud. Han er av samme vesen som Faderen og
Sønnen, uadskillelig fra dem, såvel i Treenighetens indre liv som
i dens kjærlighetsgave til verden. Men når Kirkens tro tilber den livgivende,
vesensidentiske og udelelige Treenighet, bekjenner den også Personenes
forskjellighet. Når Faderen sender sitt Ord, sender Han også sin
Ånde: dette er den felles sendelse hvor Sønnen og Den Hellige
Ånd er forskjellige, men uadskillelige. Vel er det Kristus som er den
usynlige Guds synlige bilde, men det er Den Hellige Ånd som
åpenbarer Ham.
690 Jesus er Kristus, "salvet",
fordi Den Hellige Ånd er Hans salving, og alt det som skjer som
følge av inkarnasjonen, utledes av denne fylde. Når Kristus til sist
blir herliggjort, kan Han så fra Faderen
sende Den Hellige Ånd til dem som tror på Ham: Han gir dem del i
sin herlighet, det vil si i Den Hellige
Ånd som herliggjør Ham. Den felles sendelse utfolder
seg fra da av i de barn Faderen har gjort til sine i sin Sønns legeme:
barnekårets Ånd sendes for å gjøre dem til ett med
Kristus og gi dem å leve i Ham.
Begrepet salving
antyder (...) at det ikke er noen avstand mellom Sønnen og Ånden.
For på samme måte som hverken fornuft eller sanseinntrykk tilsier
at det er noe mellom salven og kroppen, slik er Sønnen umiddelbart
forenet med Ånden. Slik har det seg at den som trer i forbindelse med
Sønnen gjennom tro, først må møte salven ved
berøring, for det er ingen del som ikke er dekket av Ånden. Derfor
er det at bekjennelsen av Sønnen som Herre skjer i Den Hellige Ånd
for dem som tar imot den, og Ånden kommer dem overalt i møte
når de nærmer seg i tro.
|