II. Den Hellige Ånds navn, betegnelser og symboler

Den Hellige Ånds navn

691"Hellig Ånd" er navnet på Ham vi tilber og forherliger sammen med Faderen og Sønnen. Kirken har tatt imot dette navnet fra Herren og bekjenner det når dens nye barn døpes.

Uttrykket "ånd" oversetter det hebraiske ruah som opprinnelig betyr ånde (pust), blest, vind. Jesus benytter seg nettopp av vinden som konkret bilde for å få Nikodemus til å fatte det nye og transcendente i Ham som er Guds ånde personifisert, den guddommelige Ånd (Joh 3, 5-8). På den annen side er Hellig og Ånd guddommelige attributter som er felles for de tre guddommelige Personer. Men når Skriften, liturgien og det teologiske fagspråk knytter disse to uttrykkene sammen, betegner de Den Hellige Ånds uutsigelige Person, uten mulig forveksling med andre betydninger av begrepene "hellig" og "ånd".

Betegnelser på Den Hellige Ånd

692Når Jesus varsler og lover Den Hellige Ånds komme, kaller Han Ham "parakletos", - bokstavelig oversatt: "den tilkalte" (ad-vocatus) (Joh 14, 16. 26; 15, 26; 16, 7). "Parakletos" ble vanligvis oversatt med "trøster" (consolator), slik som Jesus var den første trøster. Herren selv kaller Den Hellige Ånd "Sannhetens Ånd" (Joh 16, 13).

693I tillegg til Hans egentlige navn, som er det som hyppigst forekommer i Apostlenes gjerninger og i Brevene, finner vi hos den hellige Paulus følgende betegnelser: løftets Ånd (Gal 3, 14; Ef 1, 13), barnekårets Ånd (Rom 8, 15; Gal 4, 6), Kristi Ånd (Rom 8, 11), Herrens Ånd (2 Kor 3, 17), Guds Ånd (Rom 8, 9. 14; 15, 19; 1 Kor 6, 11; 7, 40), og hos St. Peter, herlighetens Ånd (1 Pet 4, 14).

Den Hellige Ånds symboler

694 Vannet. Vannet symboliserer Den Hellige Ånds handling i dåpen, for etter at Den Hellige Ånd er blitt nedkalt over det, blir det det virksomme, sakramentale tegn på gjenfødelsen. På samme måte som vår første fødsel modnet i fostervann, på samme måte betyr døpevannet på en virkelig måte at vår fødsel til det guddommelige liv finner sted i Den Hellige Ånd. Men "vi ble alle døpt i én Ånd", og det er "den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av" (1 Kor 12, 13): Ånden er altså også personlig det levende vann som rant ut av den korsfestede Kristi side som fra sitt kildevell, og som i vårt indre veller frem til evig liv.

695 Salvingen. Salving med olje er et symbol så betegnende for Den Hellige Ånd at det nesten er blitt ensbetydende med Ham. I den kristne innføringsritus er den det sakramentale tegn i fermingen, som de orientalske Kirker nettopp kaller "krismasjon". Men for å gripe den fulle rekkevidde av salvingen, må vi gå tilbake til Åndens første og fremste salving, salvingen av Jesus. Kristus ("Messias" etter det hebraiske) betyr "salvet" av Guds Ånd. Det fantes Herrens "salvede" i den gamle pakt, først og fremst David. Men Jesus er Guds salvede på en helt enestående måte: den menneskenatur Sønnen tar opp i seg, er fullstendig "salvet av Den Hellige Ånd". Jesus blir innsatt som "Kristus" ved Den Hellige Ånd. Jomfru Maria unnfanger Kristus ved Den Hellige Ånd, som ved fødselen forkynner ved engelen at Han er Kristus, og som driver Simeon til templet for å se Herrens Kristus; det er Han som fyller Kristus, og det er Hans makt som går ut fra Kristus i Hans helbredelser og frelsesgjerninger. Til sist er det Han som reiser Jesus opp fra de døde. Etter å ha blitt innsatt fullt ut som "Kristus" i sin menneskenatur, seierherre over døden, utøser Jesus Den Hellige Ånd i rikt mål, inntil "de hellige", forenet som de er med Guds Sønns menneskenatur, utgjør "den fullkomne mann (...)" som "i seg virkeliggjør Kristi hele fylde" (Ef 4, 13): "den hele Kristus", som St. Augustin kaller Ham.

696 Ilden. Mens vannet betegner fødselen og det livets fruktbarhet som Ånden gir, symboliserer ilden nyskaperkraften i Den Hellige Ånds virke. Profeten Elias som "var som en ild, og hans ord flammet som en fakkel" (Sir 48, 1), kalte ved sin bønn ild fra himmelen ned over offeret på Karmelfjellet, et bilde på Den Hellige Ånds ild som omskaper det den rører ved. Johannes Døperen som "skal gå i forveien for Herren, i Elias' 'ånd' og kraft" (Luk 1, 17), forkynner Kristus som den som "skal døpe dere i Hellig Ånd og ild" (Luk 3, 16), den Ånd Jesus taler om når Han sier: "For å sette jorden i brann er jeg kommet, og hvor jeg skulle ønske at ilden alt var tent" (Luk 12, 49). Det er i form av tunger, "som lignet tunger av ild", at Den Hellige Ånd stiger ned over disiplene pinsedags morgen og fyller dem (Apg 2, 3-4). Den åndelige tradisjon fester seg senere ved ildsymbolikken som særlig uttrykksfull for å beskrive Den Hellige Ånds virke: "Slukk ikke Ånden" (1 Tess 5, 19).

697 Skyen og lyset. Disse to symbolene forekommer alltid sammen når Den Hellige Ånd viser seg. I teofaniene i Det Gamle Testamente åpenbarer skyen, snart mørk, snart lysende, den levende og frelsende Gud, samtidig som den skjuler Hans transcendente herlighet: for Moses på Sinaifjellet, i møteteltet og under vandringen i ørkenen; for Salomo ved innvielsen av templet. Disse bildene oppfylles av Kristus i Den Hellige Ånd. Det er Ånden som kommer over Maria og "overskygger" henne slik at hun unnfanger og føder Jesus (Luk 1, 35). På forklarelsens berg er det Han som kommer i "en sky og senket seg over" Jesus, Moses og Elias, Peter, Jakob og Johannes, og "da hørtes det ut fra skyen en røst som sa: "Dette er min sønn, den utvalgte; lytt til ham"" (Luk 9, 34-35). Til sist er det den samme skyen som "tok Jesus bort for deres øyne" på himmelfartsdagen, og som skal åpenbare Menneskesønnen i Hans herlighet den dag Han kommer tilbake.

698 Seglet er et symbol som ligner på salvingen. Det er nemlig Kristus "Faderen har merket med sitt segl" (Joh 6, 27), og det er i Ham Faderen også merker oss med sitt segl (2 Kor 1, 22; Ef 1, 13; 4, 30). Fordi seglet (sfragis) som symbol viser til den uutslettelige virkning av Den Hellige Ånds salving i dåpens, fermingens og ordinasjonens sakramenter, er det blitt brukt i visse teologiske tradisjoner for å uttrykke den uutslettelige "karakter" (eg. seglavtrykk) som disse tre sakramenter etterlater, og som da heller ikke kan gjentas.

699 Hånden. Ved å legge hendene på dem helbreder Jeus de syke og velsigner de små barn. I Hans navn gjør apostlene det samme. Ja, det er ved apostlenes håndspåleggelse at Den Hellige Ånd blir gitt. Hebreerbrevet nevner håndspåleggelsen som en del av "grunnvollen" i sin lære. Dette tegnet på den allmektige utgydelse av Den Hellige Ånd har Kirken bevart i sine sakramentale epikleser.

700Fingeren. "Det er ved Guds finger (Jesus) driver demoner ut" (Luk 11, 20). Om Guds lov ble skrevet på stentavler "med Guds finger" (Ex 31, 18), da er "brevet fra Kristus", besørget gjennom apostlene, "skrevet (...) med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på menneskehjerter - tavler av kjøtt og blod" (2 Kor 3, 3). I hymnen "Veni, Creator Spiritus" påkalles Den Hellige Ånd som "finger på Faderens høyre hånd".

701, Duen. Henimot slutten av syndfloden (hvis symbolikk angår dåpen) kommer den duen Noa sendte av gårde, tilbake med en frisk olivengren i nebbet, tegn på at jorden på nytt er beboelig. Når Kristus stiger opp av vannet etter dåpen, stiger Den Hellige Ånd i en dues skikkelse ned over Ham og blir der. Ånden stiger ned i og forblir i de døptes rensede hjerter. I noen kirker blir den hellige eukaristi oppbevart i en dueformet metallbeholder (columbarium) som henger over alteret. Duen som symbol på Den Hellige Ånd er tradisjonell i kristen ikonografi.