III. Ånden og Guds Ord i løftenes tid

702Fra begynnelsen frem til "tidens fylde" (Gal 4, 4forble Ordets og Faderens Ånds felles sendelse skjult, men virksom. Da forbereder Guds Ånd Messias' tid, og begge, uten å være fullt ut åpenbart, blir lovet, slik at de kunne være ventet og bli tatt imot når de så gir seg til kjenne. Derfor er det at når Kirken leser Det Gamle Testamente, gransker den der det som Ånden, "som har talt ved profetene", vil si oss om Kristus.

Ved "profetene" forstår Kirkens tro her alle dem som Den Hellige Ånd har inspirert i den levende forkynnelse og i nedskrivningen av de hellige bøker, både i Det Gamle og i Det Nye Testamente. Den jødiske tradisjon skjelner mellom Loven (de fem første bøkene eller Pentateuken), Profetene (det vi kaller de historiske og de profetiske bøker) og Skriftene (fremfor alt visdomsskriftene, særlig Salmene).

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

I skapelsen

703, Guds Ord og Guds Ånde er opphav til hver skapnings tilværelse og liv:

Den Hellige Ånd tilkommer det å råde, å helliggjøre og å besjele skapningen, for Han er Gud, av samme vesen som Faderen og Sønnen (...). Ham tilkommer makt over livet, for som Gud bevarer Han skapningen i Faderen ved Sønnen.

704"Hva mennesket angår, så var det med sine egne hender (det vil si Sønnen og Den Hellige Ånd) at Gud skapte det (...) og Han tegnet i det kjød Han formet, sin egen form, slik at selv det som var synlig, skulle bære den guddommelige lignelse".

Løftets Ånd

705, Vansiret som det er av synd og død, forblir allikevel mennesket "i Guds bilde", i Sønnens bilde, men det "er uten del i Guds herlighet" (Rom 3, 23), uten "likheten". Løftet til Abraham innleder frelsens økonomi hvor Sønnen til sist selv tar opp i seg "bildet" og gjenoppretter "likheten" med Faderen i det ved å gi det herligheten, Ånden som "er livgiver".

706Mot all menneskelig forventning lover Gud Abraham et avkom som frukt av tro og Den Hellige Ånds kraft. I hans ætt skal alle folkeslag velsignes. Denne ætling blir Kristus, i hvem utgydelsen av Den Hellige Ånd skal "samle til ett alle de Guds barn som var spredt omkring". Ved å binde seg med en ed, binder Gud seg allerede til å gi sin elskede Sønn og til å gi "løftets ånd (...) inntil forløsningen kommer for Guds folk" (Ef 1, 13-14).

I teofaniene og i Loven

707Teofaniene (gudsåpenbaringene) opplyser løftets vei, fra patriarkene til Moses og fra Josva til de syn som innleder de store profeters sendelse. Den kristne tradisjon har alltid erkjent at i disse teofaniene lot Guds Ord seg se og høre, på samme tid åpenbart og "skygget for" av Den Hellige Ånds sky.

708, , Denne Guds pedagogikk viser seg særlig idet loven blir gitt. Loven ble av Gud gitt som en "pedagog" for å føre folket til Kristus (Gal 3, 24). Men lovens maktesløshet til å frelse mennesket som hadde mistet den guddommelige "likhet", og den økte kjennskap den gir til synden, vekker lengselen etter Den Hellige Ånd. Salmenes sukk vitner om det.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

Under kongedømmet og i utlendigheten

709, Loven, som var tegnet på løftet og på pakten, burde ha rådet i hjertet og i samfunnsordenen til det folk som var utgått fra Abrahams tro. "Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt (...), skal dere være et kongerike av prester og et hellig folk for meg" (Ex 19, 5-6). Men etter Davids tid faller Israel for fristelsen til å bli et kongerike som andre nasjoner. Riket derimot, det som David ble lovet, skal være Den Hellige Ånds verk, og skal tilhøre dem som vet seg fattige.

710Forglemmelse av loven og utroskap mot pakten fører til døden, det vil si utlendigheten, - tilsynelatende brudd på løftene, i virkeligheten den frelsende Guds hemmelige trofasthet og begynnelsen på en gjenopprettelse som var lovet, men i følge Ånden. Det var nødvendig for Guds folk å gjennomgå denne renselsen; utlendigheten har allerede korsets skygge over seg i Guds plan, og den lille rest fattige som vender tilbake fra den, er ett av de tydeligste forvarsler om Kirken.

Forventningen om Messias og hans Ånd

711, "Nå skaper jeg noe nytt" (Jes 43, 19): to profetiske retninger trekkes nå opp. Den ene ser i retning av forventningen om Messias, den andre i retning av løftet om en ny Ånd, og begge løper sammen i den lille rest, de ydmyke i landet, som venter i håpet om "Israels trøst" og "Jerusalems forløsning".

Vi har tidligere sett hvordan Jesus fullbyrder profetiene om Ham. Her skal vi begrense oss til dem som tydeligere viser forbindelsen mellom Messias og Hans Ånd.

712Ansiktstrekkene til den ventede Messias begynner å tre frem i Immanuelboken ("den gang Esaias så glansen av Hans herlighet": Joh 12, 41), i særdeleshet i Jes 11, 1-2:

En kvist skal skyte fra Isais stubb,
et skudd renne opp fra hans røtter.
Herrens Ånd skal hvile over ham,
Ånden med visdom og forstand,
Ånden med råd og styrke,
Ånden som gir kunnskap om Herren
og frykt for ham.

713Messias trekk gis først og fremst til kjenne i Herrens tjeners sanger. Disse sangene forkynner meningen med Jesu lidelse og viser også den måten Han utøser Den Hellige Ånd på for å gi liv til de mange: ikke utenfra, men ved å gjøre vår "slaves skikkelse" (Fil 2, 7) til sin. Ved å ta vår død på seg kan Han meddele oss sin egen livsånde.

714Derfor er det Kristus innleder sin forkynnelse av Det Glade Budskap ved å anvende på seg selv dette avsnittet fra Esaias (Luk 4, 18-19):

Herrens Ånd er over meg,
for Herren Gud har salvet meg.
Han har sendt meg for å forkynne
et gledesbudskap for de arme,
for å lege dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for fanger
og frigjøring for dem som er i lenker.
Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.

715, De profettekster som direkte taler om at Den Hellige Ånd skal sendes, er de ord fra Herren hvor Han taler til folkets hjerte med løftenes språk, hvor Hans "kjærlighet og troskap" klinger med, de løfter den hellige Peter forkynner oppfyllelsen av pinsedags morgen. I følge disse løftene skal Herrens Ånd i "de siste tider" fornye menneskenes hjerter og skrive i dem en ny lov; Han skal samle og forsone de spredte og splittede folkeslag; Han skal forvandle det første skaperverk, og Gud skal bo blant menneskene i fred.

716De "fattiges" folk, de ydmyke og fredsommelige, de som er fullstendig overlatt Guds hemmelighetsfulle rådslagninger, de som venter rettferdighet, ikke fra mennesker, men fra Messias, er til syvende og sist det storverk Ånden i hemmelighet er sendt ut for å virke i løftenes tid for å forberede Kristi komme. Deres hjerter, renset og opplyst av Ånden, er det som kommer til uttrykk i Salmene. I disse fattige forbereder Ånden "et folk som kan bli rede" for Herren.