|
751Ordet
"Ecclesia" ("Kirke") (gresk
"ekklæsía" av ek-kalein, "å kalle ut")
betyr "sammenkalling". Det brukes om folkeforsamlinger, vanligvis av religiøs
karakter. Uttrykket blir ofte brukt i det greske Gammeltestamentet for å
betegne det utvalgte folks forsamling i Guds nærvær, især
samlingen på Sinai hvor Israel tok imot loven og ble opprettet av Gud til
å være Hans hellige folk. Ved å kalle seg
"ekklæsía" viste den første menighet av dem som
var kommet til tro på Kristus, at de så på seg selv som
arvtakere til denne forsamlingen. I den "kaller" Gud
"sammen" sitt folk fra alle jordens ender. Betegnelsen Kyriakæ
som church, Kirche, kirke er avledet av, betyr "den som hører
Herren til".
752, , I kristen språkbruk
betegner ordet "kirke" den liturgiske forsamling, men også lokalkirken eller hele kristenheten. Disse tre betydningene er i
virkeligheten uløselig knyttet sammen. "Kirken" er det folk
som Gud samler i hele verden. Den eksisterer i lokalkirkene og
virkeliggjøres som liturgisk forsamling, fremfor alt i eukaristien. Den
lever av Kristi Ord og Legeme og blir slik selv Kristi legeme.
753, I Den Hellige Skrift finner vi
en mengde bilder og skikkelser som står i forbindelse med hverandre, og
gjennom hvilke åpenbaringen taler om Kirkens uuttømmelige
mysterium. De bilder som er hentet fra Det Gamle Testamente, utgjør
variasjoner over samme grunntema, nemlig "Guds folk". I Det Nye
Testamente får alle disse bildene
et nytt midtpunkt i og med at Kristus blir "høvding" for dette
folket som fra nå av er Hans
legeme. Rundt dette midtpunktet samles så bilder "hentet fra
gjeterens eller bondens hverdag, fra byggmesterens virke eller også fra
familielivet og bryllupshøytiden".
754"For Kirken er
fårestien, med en eneste og uomgjengelig port: Kristus. Den er også
fåreflokken: Gud selv har forutsagt at Han skulle være dens hyrde; og selv om de ledes av
menneskelige hyrder, blir de får som tilhører den allikevel
ført og uavlatelig næret av Kristus selv, den gode hyrde og
hyrdenes overhode, Han som har gitt sitt liv for
fårene.
755Kirken er Guds åkerland
eller åker (1 Kor 3, 9). På denne åker vokser det gamle
oljetre som har sin hellige rot i patriarkene, setet for den forsoning mellom
jødene og folkeslagene som alt har funnet sted, og
som skal finne sted. Kirken ble plantet av den himmelske gartner som en utvalgt
vingård. Det sanne vintre er Kristus
som gir liv og fruktbarhet til grenene, det vil si alle oss som ved Kirken blir
i Ham. For uten Ham kan vi intet gjøre (Joh 15, 1-5).
756, , Ofte blir Kirken også
kalt Guds bygning (1 Kor 3, 9). Herren selv har sammenlignet seg med den sten
som bygningsmennene hadde vraket, men som er blitt hjørnesten (Matt 21,
42 par.). Kirken blir bygget av
apostlene på dette fundament (1 Kor 3, 11) som gir den fasthet og styrke.
Flere navn smykker denne bygning: Guds hus (1 Tim 3, 15), for der bor Hans
familie, en bolig for Gud i Ånden (Ef 2, 19-22), Guds bolig blant menneskene
(Åp 21, 3), og først og fremst det hellige tempel som kirkefedrene
lovpriser i dets avbilder, våre kirker av sten, og som liturgien med
rette identifiserer med den hellige stad, det nye Jerusalem. I den blir vi selv
som levende stener bygget opp her nede på jorden (1 Pet 2, 5). Det er
denne hellige stad som Johannes skuer, der den kommer ned fra Gud, fra
himmelen, ved universets fornyelse, gjort i stand som en brud, pyntet for sin
brudgom (Åp 21, 1-2).
757, , Kirken kalles også
"det Jerusalem som er i det høye" og "vår Mor"
(Gal 4, 26). Den beskrives som det
uplettede lams uplettede brud (Åp 19, 7; 21, 2. 9; 22, 17) som Kristus
"elsket og gav seg selv for, for å hellige den" (Ef 5, 25-26),
som Han knyttet til seg ved en uoppløselig pakt, og som Han
uopphørlig "nærer og pleier" (Ef 5, 29)".
|