III. Kirkens mysterium

770Kirken forefinnes i historien samtidig som den overskrider historien. Det er bare "med troens øyne" det er mulig å se en åndelig virkelighet som på samme tid er bærer av guddommelig liv, i Kirken som synlig virkelighet.

Kirken - på samme tid synlig og åndelig

771, , "Kristus, den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, har gjort sin hellige Kirke, som er et troens, håpets og kjærlighetens fellesskap, til en synlig bygning, og Han opprettholder den stadig for gjennom den å utbre sannheten og nåden til alle." Kirken er på én og samme tid:

"et hierarkisk oppbygget samfunn og Kristi mystiske legeme; en synlig forsamling og et åndelig fellesskap; den jordiske Kirke og den Kirke som er rik på himmelens skatter".

Disse aspekter utgjør tilsammen "en eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element:

For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer, samtidig ivrig til å virke og fordypet i beskuelse, nærværende i verden og allikevel vandrende som fremmed i den. Men alt dette på en slik måte at Kirkens menneskelige sider er innstilt på og underordnet det guddommelige i den, det synlige er rettet mot det usynlige, virksomheten mot beskuelsen, og den nåværende verden mot den fremtidige stad vi er på vei til.

Elendighet og storslåtthet! Kedars telt og Guds helligdom; jordisk bolig og himmelslott; jordhytte og kongebolig; dødelig legeme og lysets tempel; gjenstand for de hovmodiges spott og Kristi brud! Hun er sort, men vakker, o Jerusalems døtre, hun som er blek av tretthet og lang utlendighets plage, men allikevel prydet med himmelske smykker.

Kirken - mysteriet om menneskenes forening med Gud

772, Det er i Kirken Kristus fullbyrder og åpenbarer sitt eget mysterium som målet med Guds plan: "å sammenfatte alt i Ham" (Ef 1, 10). Den hellige Paulus kaller den ekteskapelige forening mellom Kristus og Kirken et "stort mysterium" (Ef 5, 32). Fordi Kirken er forenet med Kristus som med sin brudgom, blir hun selv i sin tur mysterium. Idet St. Paulus betrakter mysteriet i Kirken, utbryter han: "Kristus i dere, håpet om herligheten!" (Kol 1, 27).

773, I Kirken er dette samfunnet mellom mennesker og Gud ved "kjærligheten som ikke forgår" (1 Kor 13, 8), det mål som er bestemmende for alt det som i den er sakramentale midler bundet til denne verden som forgår. "Dens struktur er helt rettet inn mot Kristi lemmers hellighet. Og denne hellighet kan verdsettes ved det "store mysterium" hvor Bruden besvarer Brudgommens gave ved å gi Ham sin kjærlighet". Maria går forut for oss i den hellighet som er Kirkens mysterium, nemlig å være en "hustru uten noen flekk eller rynke" (Ef 5, 27). Derfor "går Kirkens marianske dimensjon forut for den petrinske".

Kirken - sakramentet til alle menneskers frelse

774, , , Det greske ordet mysterion ble oversatt til latin med to uttrykk: mysterium og sacramentum. I senere utlegning kom uttrykket sacramentum til mer å betegne det synlige tegn på frelsens skjulte virkelighet, betegnet som mysterium. Slik sett er Kristus selv frelsens mysterium: det finnes ikke noe annet mysterium enn Kristus. Hans hellige og helliggjørende menneskenaturs frelsesverk er det frelsens sakrament som trer frem og virker i Kirkens sakramenter (som Østens Kirker også kaller "de hellige mysterier"). De syv sakramenter er tegn og redskaper som Den Hellige Ånd utøser Kristi nåde ved i Kirken, som er Hans legeme, og hvis hode Han er. Kirken inneslutter og formidler altså den usynlige nåde den er tegn på. Det er i denne analogiske betydning den kalles "sakrament".

775"Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet": å være sakramentet for menneskenes nære forening med Gud er altså Kirkens fremste mål. Siden menneskeslektens enhet springer ut av foreningen med Gud, er Kirken også sakramentet for menneskeslektens innbyrdes enhet. I Kirken er denne enheten allerede påbegynt, for den samler i seg mennesker "fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål" (Åp 7, 9); på samme tid er Kirken "tegn og redskap" for den fulle virkeliggjøring av denne enhet som fremdeles er i vente.

776Som sakrament er Kirken et redskap for Kristus. "I Hans hender er den redskapet for alle menneskers gjenløsning", "det allmenne sakrament til frelse", som Kristus "samtidig åpenbarer og virkeliggjør mysteriet om Guds kjærlighet til menneskene" ved. Den er "det synlige prosjekt for Guds kjærlighet til menneskeheten", som vil "at hele menneskeslægten skulle danne et Gudsfolk, vokse sammen til Kristi ene legeme og opbygges til det ene Helligåndens tempel".

Kort sagt

777Ordet "ecclesia" (kirke) betyr "sammenkalling". Det betegner forsamlingen av dem som Guds Ord samler til å utgjøre Guds folk, og som, ved å næres av Kristi legeme, selv blir Kristi legeme.

778Kirken er på én og samme tid veien og målet for Guds plan. Den var i billedlig form til stede i skapelsen, den forberedtes i den gamle pakt, den ble grunnlagt ved Jesu Kristi ord og gjerninger, den ble virkeliggjort ved Hans gjenløsningskors og Hans oppstandelse, den ble åpenbart som frelsesmysterium ved Den Hellige Ånds utgydelse. Den skal fullbyrdes i himmelens herlighet som forsamlingen av alle jordens gjenløste.

779Kirken er på én og samme tid synlig og åndelig, et hierarkisk ordnet samfunn og Kristi mystiske legeme. Den er én, dannet av et menneskelig og et guddommelig dobbeltelement. Dette er dens mysterium som alene troen kan se inn i.

780Kirken er i denne verden frelsens sakrament, - tegn og redskap for samfunnet mellom Gud og mennesker.