|
823, , "Troen tilskriver Kirken
(...) en usvikelig hellighet. Kristus, Guds Sønn, som sammen med Faderen
og Ånden lovprises som "alene hellig", har nemlig elsket Kirken
som sin brud og gitt seg selv for å hellige den. Han knyttet den til seg
som sitt eget legeme og overøste den med Den Hellige Ånd, til Guds
ære". Kirken er altså
"Guds hellige folk", og dens lemmer kalles
"hellige".
824Forenet med Kristus helliges
Kirken av Ham; ved Ham og i Ham blir også den selv helliggjørende.
"Siktemålet for hele Kirkens gjerning er menneskenes helligelse og
Guds forherligelse i Kristus". I Kirken er nedlagt hele
"fylden av midler til frelse". Det er i den "vi blir
helliggjort ved Guds nåde".
825, "Allerede på jorden
er Kirken forlenet med en sann, om enn ufullkommen hellighet". For dens lemmer
gjenstår det å nå frem til den fullkomne hellighet:
"Alle kristne, støttet av så mange og store midler til
frelse, er kalt av Herren, uansett posisjon eller rang og hver på sin
måte, til å være fullkomne av den hellighet ved hvilken
Faderen selv er fullkommen".
826, , Kjærligheten er sjelen i
den hellighet alle er kalt til: "For kjærligheten (...) er den som
styrer og besjeler alle midler til helliggjørelse og fører dem
til deres mål":
Jeg forstod at siden
Kirken hadde et legeme, sammensatt av ulike deler, da manglet den heller ikke
den edleste og aller mest nødvendige av alle. Jeg forstod at Kirken
hadde et hjerte, og at dette hjertet glødet av kjærlighet. Jeg
forstod at det var kjærligheten alene som fikk Kirkens lemmer til å
handle, at dersom kjærligheten skulle slukne, ville ikke apostlene lenger
forkynne Evangeliet, ville martyrene nekte å utgyde sitt blod (...). Jeg
forstod at kjærligheten bærer i seg alle kall, at
kjærligheten er alt, at den favner alle tider og alle steder (...), kort
sagt, at den er evig!
827, "Mens Kristus, som var
hellig, uskyldig og ren, og ikke kjente til synd, - men kom for å sone
folkets synder, - rommer Kirken syndere i sitt eget skjød, den er
på én gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber
den stadig botferdighet og fornyelse". Alle Kirkens lemmer, dens
tjenere iberegnet, må bekjenne at de er syndere. I alle vokser syndens ugress
fremdeles sammen med Evangeliets gode såkorn inntil tidenes ende. Kirken samler altså i
seg syndere som er grepet av Kristi frelse, men som fremdeles er på vei
mot hellighet:
Kirken er hellig,
samtidig som den favner syndere i sitt skjød, for den har selv ikke noe
annet liv enn nådens: det er ved å leve av dette liv Kirkens lemmer
helliggjøres; det er ved å trekke seg bort fra dens liv at de
faller i de synder og det uordentlige liv som fordunkler stråleglansen
fra Kirkens hellighet. Det er derfor den lider og gjør bot for disse
synder, som den har makt til å helbrede sine barn for ved Kristi blod og
Den Hellige Ånds gave.
828, Når Kirken
helligkårer (kanoniserer) enkelte troende, det vil si høytidelig
erklærer at de har etterlevd de kristne dyder på en heroisk
måte og har levd i trofasthet mot Guds nåde, anerkjenner den
kraften fra den helliggjørelsens Ånd som bor i den og styrker de
troendes håp ved å gi dem disse menneskene som forbilder og
forbedere. "De hellige menn og
kvinner har alltid vært kilde og opphav til fornyelse i de vanskeligste
øyeblikk i Kirkens historie". For "helligheten er den
hemmelige kilde og det usvikelige mål på dens apostolat og dens
misjonsiver".
829, "Mens Kirken i Maria
allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for
enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i
hellighet ved å seire over synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria": i henne er Kirken allerede
fullkomment hellig.
|