III. Kirken er katolsk

Hva betyr "katolsk"?

830, Ordet "katolsk" betyr "allmenn", "altomfattende", i betydningen "det som angår alle, helheten". Kirken er katolsk i dobbel forstand: den er katolsk fordi Kristus er til stede i den. "Der hvor Kristus Jesus er, der er Den Katolske Kirke". I den består fylden av Kristi legeme, forenet med sitt hode, noe som innebærer at den mottar fra Ham "fylden av midlene til frelse" som Han har villet: rett og full trosbekjennelse, fullstendig sakramentalt liv og ordinerte tjenester innenfor den apostoliske suksesjon. I denne grunnleggende betydning var Kirken katolsk allerede pinsedag, og den vil forbli katolsk inntil Kristi gjenkomst.

831, , Den er katolsk fordi den er utsendt av Kristus til hele menneskeheten:

Alle mennesker er kalt til Guds nye folk. Dette folk bør altså vokse over hele verden og til alle tider, og allikevel forbli enig og ett, for at Guds vilje skal oppfylles, som går ut på at den menneskelige natur fra opphavet ble skapt én, og at Guds barn, som har vært spredt omkring, til slutt skal samles til ett. (...) Selve den universalitet som pryder Guds folk, er en gave fra Herren: den skal anspore Den Katolske Kirke til stadig og effektiv innsats for å samle hele menneskeheten med alle dens rike muligheter inn under hodet, Kristus, i Åndens enhet.

Hver lokalkirke er "katolsk"

832, "Denne Kristi Kirke er virkelig til stede i alle de rettmessige lokale grupperinger som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt Kirker av Det Nye Testamente (...). I disse menigheter blir de troende samlet ved forkynnelsen av Kristi Evangelium, og Herrens nattverdsmysterium blir feiret (...). I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus til stede, Han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved".

833Ved "lokalkirken", som først og fremst er bispedømmet (eller eparkiet), forstår vi et fellesskap av kristne som i troen og sakramentene er i kommunion med sin biskop, vigslet i den apostoliske suksesjon. Lokalkirkene er "dannet i den allmenne Kirkes bilde; det er i og av disse lokalkirker den ene og udelte Kirke består".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

834, Lokalkirkene er fullt ut katolske ved å være i kommunion med én av dem: Romas Kirke "som fører forsetet i kjærligheten". "For denne Kirke, på grunn av dens ypperligere opprinnelse, må nødvendigvis hver Kirke, det vil si de troende overalt, være i samsvar med". "For fra det øyeblikk det kjødblevne Ord steg ned til oss, har alle Kirker på alle steder holdt, og holder fremdeles den store Kirke som er her (i Roma), for å være den eneste grunnvoll og fundament, fordi helvetes porter aldri har fått den i sin makt, slik Frelseren selv har lovet".

835"Den allmenne Kirke må ikke oppfattes ganske enkelt som summen eller sammenslutningen av lokalkirkene. Det er snarere tale om at Kirken, som er allmenn av kall og av sendelse, slår rot i områder, ulike i kultur, i samfunnsmessige og mellommenneskelige strukturer, og i hver verdensdel tar opp i seg forskjellige aspekter og uttrykksformer". Det rike mangfold i reglene for kirketukt, i liturgiske riter, i åndelig og teologisk arv som lokalkirkene byr på "er en ypperlig manifestasjon av den udelte Kirkes katolisitet".

Hvem tilhører Den Katolske Kirke?

836"Alle mennesker er kalt til denne katolske enhet i Guds folk (...). Alle tilhører den eller er rettet mot den på forskjellig vis, både katolikkene, de andre som tror på Kristus, og til sist alle mennesker uten unntagelse; for alle er kalt av Guds nåde til frelsen".

837, , "Fullstendig innlemmet i Kirkens samfunn blir de som, med Kristi Ånd boende i seg, tar imot hele Kirkens ordning og alle de frelsesmidler som er nedlagt i den, som innenfor dens synlige samfunn forenes med Kristus - Han som styrer den gjennom paven og biskopene - ved disse bånd: trosbekjennelse, sakramenter, kirkelig forvaltning og fellesskap. Den som ikke vedblir i kjærligheten, og som holder seg til Kirkens skjød i det ytre, men ikke i sitt "hjerte", blir imidlertid ikke frelst, til tross for at han er innlemmet i Kirken".

838, , "Kirken vet at den av flere grunner er forenet med dem som er døpte og bærer hedersnavnet kristne, dog uten å bekjenne seg til den uavkortede tro eller uten å bevare fellesskapet med Peters etterfølger". "De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, befinner seg dermed i et visst fellesskap med Den Katolske Kirke, om dette enn ikke er fullkomment". Med de ortodokse Kirker går dette fellesskapet så dypt "at det mangler ytterst lite for at det skal nå den fylde som tillater en felles feiring av Herrens eukaristi".

Kirken og de ikke-kristne

839, , "Endelig er det alle dem som ennå ikke har mottatt Evangeliet, for også de er på forskjellige måter rettet mot Guds folk":

Forholdet mellom Kirken og det jødiske folk. Kirken, Guds folk i den nye pakt, blir ved å fordype seg i sitt eget mysterium klar over de bånd som binder den til det jødiske folk, det folk "Gud først talte til". Til forskjell fra andre ikke-kristne religioner er den jødiske tro allerede svar på Guds åpenbaring i den gamle pakt. Det jødiske folk "tilhører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født" (Rom 9, 4-5), "for Guds kall og Guds gave tas ikke tilbake" (Rom 11, 29).

840, Dersom man ser på fremtiden, er dessuten Guds folk fra den gamle pakt og det nye Guds folk rettet mot lignende mål, nemlig forventningen om Messias' komme (eller gjenkomst). Men på den ene side ventes den døde og oppstandne Messias' gjenkomst, anerkjent som Herre og Guds Sønn; på den annen side ventes Messias' komme ved tidenes ende, en Messias med utydelige trekk - en forventning som ledsages av den tragedie at Kristus Jesus ble miskjent eller ikke ble gjenkjent.

841Kirkens forhold til muslimene. "Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene".

842Forbindelsen mellom Kirken og de ikke-kristne religioner skyldes i første rekke menneskeslektens felles opprinnelse og felles mål:

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i den hellige stad.

843, Kirken anerkjenner i de andre religioner deres søken "gjennom skygger og bilder" etter den ukjente Gud som allikevel er nær, siden det er Han som gir alle liv, ånde og alle ting, og fordi Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor ser Kirken på alt det som i disse religioner er godt og sant, "som forberedelser på Evangeliet og en gave fra Ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet".

844Men i sin religiøsitet utviser menneskene også begrensninger og begår feil som vansirer Guds bilde i dem:

Ofte er menneskene blitt forført av den onde, deres tanker endte i tomhet, og de byttet Guds sannhet bort mot løgn og tjente skapningen mer enn Skaperen. Andre ganger utsettes de for den ytterste fortvilelse fordi de lever og dør i denne verden uten Gud.

845, , For å samle på nytt alle sine barn som synden hadde spredt, ville Faderen kalle hele menneskeheten sammen i sin Sønns Kirke. Kirken er det sted hvor menneskeslekten skal gjenfinne sin enhet og sin frelse. Den er "den forsonede verden". Den er det skip som "seiler godt i denne verden ved Åndens bris under full seilføring med Herrens kors", etter et bilde kirkefedrene ynder å bruke, den har sitt forvarsel i Noas ark som alene frelser fra syndfloden.

"Utenfor Kirken ingen frelse"

846, Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:

Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den Katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.

847Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:

For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse.

848"Selv om Gud kan føre mennesker, der - uden egen skyld - ikke kender Evangeliet, ad veje, som kun Han kender, til troen, "uden hvilken det er umuligt at have Hans velbehag" (Hebr 11, 6), så er det for Kirken alligevel både nødvendigt og en hellig ret at forkynde Evangeliet" for alle mennesker.

Misjonsvirksomhet er påkrevet ut fra Kirkens katolisitet

849, Misjonsbefalingen. "Gud har sendt Kirken til alle folkeslag, som "alles frelsessakramente". Fordi Kirken altså i selve sit væsen er katolsk (det vil sige bestemt for alle), og fordi den adlyder sin grundlæggers befaling, stræber den efter at forkynde Evangeliet for alle": "Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende" (Matt 28, 19-20).

850, Misjonens utspring og mål. Herrens misjonsbefaling springer til syvende og sist ut av Den Hellige Treenighets evige kjærlighet: "Kirken, som Gudsfolket på pilegrimsfærd, er ifølge sit væsen "missionerende", da den selv kan føre sin oprindelse tilbage til Sønnens og Helligåndens sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan". Og endemålet for misjonen er intet mindre enn å gi menneskene del i det samfunn som finnes mellom Faderen og Sønnen i deres kjærlighets Ånd.

851, , , , , Foranledningen til misjon. Det er ut fra Guds kjærlighet til alle mennesker Kirken til alle tider har forstått kravet om å drive misjon og hentet kraften til å drive den med iver: "Det er Kristi kjærlighet som driver oss..." (2 Kor 5, 14). For "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse" (1 Tim 2, 4). Gud vil at alle skal bli frelst ved å kjenne sannheten. Frelsen finnes i sannheten. De som adlyder innskytelsene fra sannhetens Ånd, er allerede underveis til frelse; men Kirken som har fått seg denne sannheten betrodd, må gå deres lengsel i møte og skjenke dem sannheten. Det er fordi Kirken tror på planen om alle menneskers frelse at den må være misjonerende.

852, Misjonens veier. "Den Hellige Ånd er hovedpersonen i hele Kirkens sendelse". Det er Han som fører Kirken ut på misjonens veier. "I denne sendelse fortsætter Kirken Kristi egen sendelse, Han, der var sendt for at bringe fattige Det Glade Budskap, og Kirken udfolder den yderligere gennem hele historien. Derfor må den under Kristi ledelse gå den samme vej, som Kristus gik, nemlig fattigdommens, tjenestens, lydighedens og selvopofrelsens vej indtil døden, hvoraf Han i sin opstandelse gik frem som sejrherre". Slik ble "martyrblodet Kirkens såkorn".

853, Men i løpet av sin pilegrimsferd har Kirken gjort seg den erfaring at "avstanden er stor mellom det budskap den forkynner, og den menneskelige skrøpelighet hos dem Evangeliet er betrodd til". Det er bare ved å gå på "botens og fornyelsens" vei og "vandrende på korsets snævre vej" at Guds folk kan utvide Kristi rike. "I likhet med Kristus, som fullførte forløsningsverket i fattigdom og under forfølgelse, er Kirken kalt til å gå frem ad den samme vei for å meddele menneskene frelsens frukter".

854, I kraft av selve sin sendelse "vandrer Kirken sammen med hele menneskeheten og deler verdens jordiske kår. Den virker som en surdeig, den er som sjelen i det menneskelige samfunn som skal fornyes i Kristus og forvandles til Guds familie". Misjonsvirksomhet krever altså tålmodighet. Den begynner ved å forkynne Evangeliet til folk og grupper som ennå ikke tror på Kristus; den fortsetter ved å grunnlegge kristne menigheter som skal være "tegn på Guds tilstedeværelse i verden" og ved å opprette lokalkirker; den går inn i en "inkulturasjonsprosess" slik at Evangeliet kan inkarneres i folkets kultur; den vil heller ikke unngå å oppleve tilbakeslag. "Hvad de enkelte mennesker, samfund og folkeslag angår, så berører og gennemtrænger den dem trinvis og optager dem således lidt efter lidt i den katolske fylde".

855Kirkens misjon krever i seg selv bestrebelse i retning av kristen enhet. For "splittelsen mellom de kristne hindrer Kirken i å virkeliggjøre sin egen fulle katolisitet i de av Guds barn som nok er blitt knyttet til den ved dåpen, men som ikke desto mindre er adskilt fra dens fullstendige fellesskap. Og enda alvorligere er det at det da også blir vanskeligere for Kirken å uttrykke sin fulle katolisitet under alle dens aspekter i det konkrete liv".

856, Misjonsvirksomhet forutsetter en respektfull dialog med dem som ennå ikke kan godta Evangeliet. De troende kan selv høste lærdom av en slik dialog ved at de lærer bedre å kjenne "hvad der altid har eksisteret af nåde og sandhed hos hedningerne på grund af en slags skjult tilstedeværelse af Gud". Når de forkynner Det Glade Budskap til dem som ikke kjenner det, er det for å befeste, utfylle og løfte opp det sanne og gode som Gud har sådd i mennesker og folkeslag, og for å rense dem for feiltagelser og det onde "til Guds forherligelse, til Satans beskæmmelse og til menneskenes salighed".