|
949I urmenigheten i Jerusalem
fortsatte disiplene "trofast å følge apostlenes undervisning,
og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i
bønnene" (Apg 2, 42):
Trosfellesskap. De troendes tro er Kirkens
tro som den har tatt imot fra apostlene, - en livets skatt som øker jo
mer den deles.
950, Sakramentsfellesskap.
"Alle
sakramentenes frukter tilhører alle. Sakramentene, og fremfor alt
dåpen, som er som den port alle mennesker kommer inn i Kirken gjennom, er
nemlig like mange hellige bånd som binder dem sammen og forbinder dem
alle med Jesus Kristus. De helliges samfunn er det sakramentale fellesskap
(kommunion) (...). (Sakramentene) kan alle kalles kommunion (samfunn,
fellesskap), for hvert enkelt av dem forener oss med Gud (...). Men denne
betegnelsen passer aller best på eukaristien, fordi det er den som
fullbyrder fellesskapet".
951Nådegavefellesskap.
Innenfor Kirkens
fellesskap "skjenker" Den Hellige Ånd "de troende, uansett
deres plass i helheten, særlige nådegaver" for å bygge
opp Kirken. "Og hos hver enkelt
ytrer Ånden seg på en måte som tjener til det felles
beste".
952"Allting hadde de
felles"
(Apg 4, 32): "Alt det en sann kristen har, skal han se på som noe
han eier sammen med alle andre, og han skal alltid være snar og rede til
å komme den nødlidende til hjelp og nestens tarv i
møte". Den kristne er forvalter av
Herrens gods.
953, , , Kjærlighetsfellesskap.
I sanctorum communio "lever ingen av oss for seg selv alene, som heller
ingen er alene med sin død" (Rom 14, 7). "Om ett lem lider, så lider
alle lemmene med; og om ett lem æres, så gleder alle lemmene seg
med det. Men nå er dere Kristi legeme og hver på sin måte en
del av det" (1 Kor 12, 26-27). Kjærligheten "søker ikke
å fremme sitt eget" (1 Kor 13, 5). Den aller minste av
våre kjærlighetsgjerninger kommer alle til gode innenfor denne
mellommenneskelige solidaritet, mellom alle mennesker, levende og døde,
som er tuftet på de helliges samfunn. Enhver synd skader dette samfunnet.
|