|
977Vår
Herre satte syndenes forlatelse i forbindelse med troen og dåpen:
"Gå ut og forkynn Evangeliet verden over, for hver og en som Gud har
skapt! Den som
tror og lar seg døpe, skal bli frelst." (Mark 16, 15-16).
Dåpen er syndsforlatelsens første og viktigste sakrament fordi den
forener oss med Kristus som døde for våre synder og oppstod til
vår rettferdiggjørelse, "for at også vi
skal leve og ferdes i en ny tilværelse" (Rom 6, 4).
978"I det øyeblikk vi
avlegger vår første trosbekjennelse og mottar den hellige
dåp som gjør oss rene, er den tilgivelse vi får, så
full og hel at det overhodet ikke gjenstår noe som skal viskes ut,
hverken av den opprinnelige synd eller av de synder som vi av egen vilje har
begått, og heller ikke gjenstår det noen straff å sone for
å bøte for dem (...). Men ikke desto mindre fritar ikke
dåpens nåde noen fra naturens allehånde
skrøpeligheter. Vi er tvertimot fremdeles nødt til å kjempe
mot den lyst som til stadighet drar oss mot det onde".
979Hvem skulle kunne være
sterk og årvåken nok til å unngå ethvert syndesår
i denne kampen mot det ondes lyst? "Siden det altså var
nødvendig at Kirken fikk makt til å tilgi synder, kunne heller
ikke dåpen være den eneste måten tilgjengelig for den til
å benytte seg av de nøkler til himlenes rike den hadde mottatt av
Jesus Kristus; den måtte nødvendigvis være i stand til
å meddele alle botferdige syndenes forlatelse, om de så hadde
syndet inntil sin siste stund".
980Det er ved botens sakrament
den døpte kan forsones med Gud og med Kirken:
Med rette kalte
fedrene boten "en møysommelig dåp". For dem som har falt etter
dåpen, er botens sakrament nødvendig for frelse, på samme
måte som dåpen selv er det for dem som ennå ikke er
gjenfødt.
|