|
992De dødes oppstandelse
åpenbarte Gud litt etter litt for sitt folk. Håpet om de
dødes legemlige oppstandelse meldte seg som en indre konsekvens av troen
på en Gud som hadde skapt hele mennesket, legeme og sjel. Himmelens og
jordens skaper er også den som trofast overholder pakten med Abraham og
hans ætt. Det er ut fra dette dobbelte perspektiv oppstandelsestroen
begynner å komme til uttrykk. Makkabeermartyrene bekjenner i sine
trengsler:
Verdens konge skal
reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for
hans lover (2 Makk 7, 9). Når man skal skilles fra livet blant
menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds
løfter om at han skal reise oss opp igjen (2 Makk 7, 14).
993, Fariseerne og mange av Herrens samtidige håpet på
oppstandelsen. Jesus lærer den klart. Til saddukeerne som benektet den,
svarer Han: "Når dere kan fare så vill, er det fordi dere
ingenting skjønner hverken av Skriftene eller av Guds kraft!" (Mark
12, 24). Troen på oppstandelsen hviler på troen på Gud som
"ikke er de dødes Gud, men de levendes" (Mark 12, 27).
994, Men her er mere enn som
så: Jesus knytter troen på oppstandelsen til sin egen person:
"Jeg er oppstandelsen og livet" (Joh 11, 25). Det er Jesus selv som
på den ytterste dag skal reise opp igjen dem som er kommet til tro
på Ham, og som har spist Hans legeme
og drukket Hans blod. Allerede her og nå gir
Han tegn og pant på oppstandelsen ved å gi noen døde livet
igjen. Slik varsler Han om sin egen
oppstandelse, som imidlertid er av et annet slag. Han omtaler denne
enestående begivenheten som "Jonastegnet" (Matt 12, 39) og
tempeltegnet: Han forkynner sin
oppstandelse på den tredje dag etter henrettelsen.
995, Å være et Kristi
vitne er å være et "vitne om hans oppstandelse" (Apg 1,
22), å ha "sittet til
bords med ham etter at han var oppstanden fra de døde" (Apg 10,
41). Det kristne håp om oppstandelsen er preget av møtene med den
oppstandne Kristus. Vi skal oppstå som
Ham, med Ham, ved Ham.
996Helt fra begynnelsen av
støtte den kristne oppstandelsestroen på vantro og
motforestillinger. "Ikke på noe punkt støter kristentroen på
større motforestillinger enn angående kjødets
oppstandelse". Det er nokså alment
godtatt at menneskets liv fortsetter etter døden på en
åndelig måte. Men hvordan skal en kunne tro at kroppen, som
så åpenbart er dødelig, skal kunne gjenoppstå til evig
liv?
997Hva vil det si "å
gjenoppstå"? I døden, da sjel og legeme skilles ad, går
menneskets legeme i forråtnelse, mens sjelen går Gud i møte,
samtidig som den forblir i forventningen om å gjenforenes med sitt
herliggjorte legeme. I sin allmakt vil Gud ugjenkallelig gi vårt legeme
uforgjengelig liv og gjenforene det med vår sjel ved kraften fra Jesu
oppstandelse.
998Hvem skal gjenoppstå?
Alle de døde: "De som har gjort godt, skal oppstå til liv,
men de som har gjort ondt, skal oppstå til dom" (Joh 5, 29).
999, Hvordan? Kristus gjenoppstod
med sitt eget legeme: "Se på mine hender og mine føtter: det
er jo meg" (Luk 24, 39); men Han vendte ikke tilbake til et jordeliv.
På samme måte, og i Ham, "skal alle gjenoppstå med sitt
eget legeme, det de nå bærer", men det legemet vil
være forvandlet til et "herlighetsfylt" (Fil 3, 21), et
"åndelig legeme" (1 Kor 15, 44):
Men, vil man så
si, hvordan kan de døde oppstå? Hva slags legeme kommer de igjen
med? For et tåpelig
spørsmål! Når du selv sår, får jo frøet
ikke liv uten først å dø. Og det du sår, er heller ikke
den planten som skal bli til, men bare et nakent frø (...). Det blir sådd i fornedrelse, men reiser seg
forherliget. (...)
de døde oppstår i uforgjengelig skikkelse (...). For det som er
forgjengelig, må ikles uforgjengelighet, og vår dødelige
natur må ikles udødelighet (1 Kor 15, 35-37. 42. 42-53).
1000 Dette "hvordan"
overstiger våre forestillinger og vår fatteevne; bare for troen er
det tilgjengelig. Men vår deltagelse i eukaristien gir oss allerede
nå en forsmak på hvordan Kristus skal forvandle vårt legeme:
På samme måte som brødet som
stammer fra jorden, etter å ha tatt imot påkallelsen av Gud ikke
lenger er vanlig brød, men eukaristi, bestående av to ting, det
ene fra himmelen, det andre fra jorden, på samme måte er vårt
legeme som har del i eukaristien, ikke lenger forgjengelig, siden det håper
på oppstandelsen.
1001
Når? Sikkert "på den
ytterste dag" (Joh 6, 39-40. 44. 54; 11, 24); "ved verdens
ende". De dødes oppstandelse
er nemlig nært knyttet til Kristi gjenkomst:
For når
befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir
signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de som er døde
i samfunn med Kristus, skal først oppstå (...) (1 Tess 4, 16).
1002
Om det er så at Kristus skal
oppreise oss "på den ytterste dag", så er det i en viss
forstand like sant at vi allerede er oppstandne med Kristus. Ved Den Hellige
Ånd er nemlig den kristnes liv allerede her på jorden deltagelse i
Kristi død og oppstandelse:
I dåpen ble
dere gravlagt sammen med ham, og med ham fikk dere del i oppstandelsen, fordi
dere trodde på den Guds kraft som oppreiste Kristus fra de døde
(...). Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er
der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre (Kol 2, 12; 3, 1).
1003
De troende, forenet som de er med Kristus ved dåpen, har virkelig del i
den oppstandne Kristi liv i himmelen, men dette liv forblir
"skjult med Kristus i Gud" (Kol 3, 3). "Men ikke bare oppvakte han oss fra de døde - han gav oss
sete i himlene med og i Kristus Jesus" (Ef 2, 6). Vi som næres av Hans legeme i
eukaristien, tilhører allerede Kristi legeme. Når vi oppstår
på den ytterste dag, skal vi "stå frem med ham i
herligheten" (Kol 3, 4).
1004
I påvente av den dagen har den troendes legeme og sjel del i den
verdighet som følger av å "tilhøre Kristus". Av
denne verdigheten følger kravet om respekt for sin egen kropp, og også
for andres, særlig de lidendes:
Det (legemet) er til
for Herren, som også Herren er til for vårt legeme. Og Gud som
oppvakte Herren, skal også oppvekke oss, ved sin kraft. Vet dere ikke at
deres legeme er en del av Kristi legeme? (...) (Vet dere ikke) at dere ikke
tilhører dere selv (...)? Så gjør da også kroppen til
et redskap for Guds ære! (1 Kor 6, 13-15. 19-20).
|