II. Å dø i Kristus Jesus

1005 For å oppstå med Kristus må vi dø med Kristus, vi må "flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren" (2 Kor 5, 8). Ved det "oppbruddet" (Fil 1, 23) som døden er, skilles sjel og legeme ad. De gjenforenes den dag de døde oppstår.

Døden

1006 "Stilt innfor døden blir den menneskelige tilværelses mysterium aller mest ubegripelig". I en viss forstand er den legemlige død noe naturlig, men for troen er den virkelig "syndens lønn" (Rom 6, 23). Og for dem som dør i Kristi nåde, er den deltagelse i Herrens død for å kunne få del i Hans oppstandelse.

1007 Døden er slutten på jordelivet. Vårt liv måles i tid, og i tidens løp forandres vi, eldes vi, og for oss, som for alt levende på jorden, ter døden seg som den normale avslutning på livet. Denne siden ved døden gjør livet hektisk, for bevisstheten om vår dødelighet minner om at vi kun har en stakket stund til å virkeliggjøre vårt liv:

Tenk på din skaper i ungdommens år, (...) før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den (Fork 12, 1. 7).

1008 Død er en følge av synd. Som sann tolker av Den Hellige Skrifts og av Tradisjonens utsagn, lærer Kirkens læreembede at døden trådte inn i verden på grunn av menneskets synd. Selv om mennesket av natur var dødelig, hadde Gud bestemt det til ikke å dø. Døden var derfor i strid med Guds plan og kom inn i verden som følge av synden. "Den legemlige død" som "mennesket ville ha unngått om det ikke hadde syndet", er derfor menneskets "siste fiende" som skal beseires.

1009 Kristus Jesus har forvandlet døden. Jesus, Guds Sønn, led også den død som kjennetegner menneskets tilværelse. Men selv om Han fikk kjenne dødens gru, gikk Han inn i den ved en helhjertet og frivillig lydighetshandling mot Faderens vilje. Jesu lydighet snudde dødens forbannelse til velsignelse.

Meningen med kristnes død ()

1010 I kraft av Kristus har kristenmenneskets død en positiv mening. "For meg er livet Kristus, og døden en vinning" (Fil 1, 21). "For dette ordet står ved makt: Om vi engang døde med ham, skal vi også leve med ham" (2 Tim 2, 11). Det vesentlig nye i kristnes død ligger nettopp i dette: ved dåpen er den kristne allerede sakramentalt "død med Kristus" for å leve et nytt liv; og dør vi i Kristi nåde, fullbyrder den fysiske død denne "død med Kristus" og fullender vår innlemmelse i Ham og Hans frelsergjerning:

Det er bedre for meg å dø i (eis) Kristus Jesus enn å herske til jordens ender. Det er Ham jeg søker, Han som døde for oss; Ham er det jeg vil ha, Han som oppstod for oss. Min forløsning er nær (...). La meg få det rene lys; når jeg når dit, da blir jeg menneske.

1011 I døden kaller Gud mennesket hjem til seg. Derfor kan kristenmennesket nære samme følelser overfor døden som den hellige Paulus: "Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være hos Kristus" (Fil 1, 23); og etter Kristi eksempel kan det forvandle døden til en kjærlighetsfull lydighetshandling mot Faderen:

Min jordiske lyst er blitt korsfestet; (...) det er i meg et levende vann som mumler og sier inni meg: "Kom til Faderen"!

Jeg vil se Gud, og for å se Ham må jeg dø.

Jeg dør ikke, jeg går inn til livet.

1012 Det kristne syn på døden kommer på en særlig slående måte til uttrykk i Kirkens liturgi:

Dine troendes liv, Herre, skal forvandles, men ikke ta ende; og når deres jordiske tilholdssted går til grunne, står en evig bolig rede for dem i himlene.

1013 Døden er slutten på menneskets pilegrimsgang på jorden, på Guds nådes og miskunns tid som Han gir mennesket til å leve sitt jordeliv etter Guds plan og bestemme sin endelige skjebne. "Når vårt eneste liv er til ende", kommer vi ikke tilbake til andre liv på jorden. "Det er menneskets lodd å dø en eneste gang" (Hebr 9, 27). Det finnes ingen "reinkarnasjon" etter døden.

1014 Kirken oppfordrer oss til å forberede oss på vår dødsstund ("Fra en brå og uventet død, fri oss, Herre": fra det eldgamle Allehelgenslitaniet), til å be Guds Mor gå i forbønn for oss "i vår dødstime" ("Ave Maria"), og til å søke tilflukt hos den hellige Josef, vernehelgen for en god død:

I alt du gjør og alt du tenker, burde du forholde deg som om du skulle dø i dag. Var din samvittighet i orden, ville du ikke nære stor frykt for døden. Det er bedre å holde seg borte fra synd enn å unnfly døden. Er du ikke rede i dag, hvordan skal du kunne være det i morgen?

Lovet være du, Herre, for vår søster, den legemlige død, som intet menneske kan unnfly. Ve dem som dør i dødssynd. Salige de som døden finner innesluttet i din allerhelligste vilje, for dem kan den annen død ikke ramme.

Kort sagt

1015 "Kjødet er frelsens hengsel". Vi tror på Gud som har skapt kjødet; vi tror på Ordet som ble kjød for å gjenløse kjødet; vi tror på kjødets oppstandelse, - skapelsens fullbyrdelse og kjødets gjenløsning.

1016 I døden skilles sjelen fra legemet, men i oppstandelsen gir Gud vårt forvandlede legeme det uforgjengelige liv tilbake ved å gjenforene det med sjelen. På samme måte som Kristus er oppstanden og lever for alltid, slik skal vi alle gjenoppstå på den ytterste dag.

1017 "Vi tror på den virkelige oppstandelse av det kjød vi nå bærer". Det vi imidlertid sår i graven, er et forgjengelig legeme; det som gjenoppstår, er et uforgjengelig legeme, et "åndelig legeme" (1 Kor 15, 44).

1018 Som følge av den opprinnelige synd må mennesket gjennomgå "den legemlige død" som det "ville ha unngått (...) om det ikke hadde syndet".

1019 Jesus, Guds Sønn, led frivillig døden for oss i full og frivillig lydighet mot Gud, sin Far. Ved sin død overvant Han døden, og slik åpnet Han for muligheten til at alle mennesker kan bli frelst.