I. Særdommen

1021  Døden setter sluttstrek for menneskets liv som tid til å ta imot eller slå vrak på Guds nåde, åpenbart i Kristus. Det Nye Testamente taler om dommen først og fremst i forbindelse med det siste møte med Kristus ved Hans gjenkomst, men samtidig nevner det flere ganger den lønn enhver skal få umiddelbart etter døden, alt etter gjerninger og tro. Lignelsen om den fattige Lasarus og Kristi ord på korset til den gode røver, som også andre tekster i Det Nye Testamente, taler om en sjelens siste bestemmelse som kan være forskjellig for hver enkelt.

1022 Hvert menneske får i sin udødelige sjel den evige gjengjeldelse like etter døden ved en særdom hvor dets liv sammenholdes med Kristus, enten gjennom en renselse, eller ved at det øyeblikkelig går inn i himmelens salighet, eller ved at det dømmer seg selv øyeblikkelig og for alltid til fortapelse.

I vår livsaften skal vi dømmes etter kjærligheten.