|
1030
De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment
renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter
døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er
nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.
1031
Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff
de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet
(skjærsilden). Kirken har formulert læren angående
purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze og i Trento. Kirkens Tradisjon, under
henvisning til visse skriftsteder, taler om en rensende ild
(skjærsild):
Hva visse mindre
synder angår, får vi tro at det før dommen finnes en
skjærsild, etter det Han som er sannheten hevder, når Han sier at
den som spotter Den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne
verden eller i den kommende (Matt 12, 31). Av dette utsagnet kan vi
forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse
andre i den kommende.
1032
Denne læren støtter seg også på skikken å be for
de avdøde som allerede Den Hellige Skrift nevner: "Derfor ordnet
han (Judas Makkabeeren) med dette sonofferet for de døde, så de
kunne bli løst fra sin syndeskyld" (2 Makk 12, 45). Fra de
tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret
frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem
til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også
almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde:
La oss komme dem til
hjelp og la oss komme dem i hu. Dersom Jobs sønner fikk gjort soning for
seg ved sin fars brennoffer, hvorfor skulle vi tvile
på at våre offer for de døde kan bringe dem en smule
trøst? La oss ikke nøle med å hjelpe dem som er gått
bort, og å bære frem våre bønner for dem.
|