|
1033 Vi kan
ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan
ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot
oss selv: "Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er
en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg" (1 Joh 3, 15).
Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke
kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i
møte. Å dø i
dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike
kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie
valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og
de salige vi betegner med uttrykket "helvete".
1034
Jesus taler ofte om "gehenna" hvor "ilden aldri går
ut", som er gjort i stand for dem
som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet
og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge
ordelag at Han "skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans
rike alle dem som handler urett (...) og kaste dem i den brennende ovn"
(Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: "Gå bort fra meg,
forbannede, til den evige ild!" (Matt 25, 41.)
1035
Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende.
Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter
døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff,
"den evige ild". Helvetets verste straff
består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem
mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.
1036
Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en
formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk
på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall
til omvendelse: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den
port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som
slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som
fører til livet, og få er de som finner den" (Matt 7, 13-14):
Men fordi vi hverken
kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være
stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv
er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til
å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late
tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de
gråter og hulker bittert.
1037
Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje,
kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og
forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes
daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som
"ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme
til omvendelse" (2 Pet 3, 9):
Herre, ta nådig
imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig
fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.
|