VI. Håpet om nye himler og en ny jord

1042 Ved tidens ende vil Guds rike nå sin fylde. Etter dommens dag skal de rettferdige regjere for alltid med Kristus, herliggjorte i legeme og sjel, og hele universet skal bli nytt:

Da skal Kirken "i den himmelske herlighet" "bli fullendt. Da vil de tider være kommet da alt skal gjenopprettes, og sammen med menneskeslekten vil universet, som er nær forbundet med og føres frem til sitt mål av mennesket, fullkomment sammenfattes i Kristus".

1043 Denne gåtefulle fornyelsen som skal forvandle menneskeslekten og verden, kaller Den Hellige Skrift "nye himler og en ny jord" (2 Pet 3, 13). Dette vil være den endelige fullbyrdelse av Guds frelsesplan: "Å sammenfatte alle ting i Kristus - dem i himmelen som dem på jorden" (Ef 1, 10).

1044 Når Gud har "gjort alle ting nye" (Åp 21, 5), i det himmelske Jerusalem, skal Han ha sin bolig blant menneskene. "Han skal tørke hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke lenger være til, heller ikke sorg eller jammer eller smerte, - alt det gamle er forbi"! (Åp 21, 4)

1045 For mennesket vil denne fullendelsen bety at menneskeslektens enhet endelig virkeliggjøres, den Gud ville helt fra skapelsen av, og som Kirken på pilegrimsvandring var "som et sakrament" for. De som er forenet med Kristus, vil utgjøre de frelstes samfunn, Guds hellige by (Åp 21, 2), "Lammets brud" (Åp 21, 9). Hun vil ikke lenger være såret av den synd, de urenheter og den egenkjærlighet som ødelegger eller sårer alt menneskelig samkvem på jorden. Det salige syn hvor Gud uten opphør åpner seg selv for de utvalgte, vil være en uuttømmelig kilde til lykke, fred og fellesskap.

1046 Hva universet angår, sier åpenbaringen at det finnes et dypt skjebnefellesskap mellom den materielle verden og mennesket:

For når skapningen speider i spent forventning, er det fordi den lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans. (...) For selv skapningen skal bli befridd fra forgjengelighetens slaveri (...). Ja, vi vet at hele skapningen uten unntagelse fremdeles stønner i fødselsveer. Og ikke den alene, men også vi som alt har fått den første høst av Åndens gaver, - også vi sukker i vårt hjertes dyp, mens vi i lengsel venter på at vårt legeme skal bli kjøpt fri (Rom 8, 19-23).

1047 Det synlige univers er derfor også bestemt til å forvandles, "slik at selve verden, ført tilbake til sin opprinnelige tilstand, skal stå til tjeneste for de rettferdige, uten å legge noen hindringer i veien", ved å ha del i deres herliggjørelse i den oppstandne Jesus Kristus.

1048 "Vi kjenner ikke tiden for jordens og menneskehetens fullbyrdelse, og vi vet ikke hvordan universet skal forvandles. Den verden som nå er, og som synden vansirer, går mot sin undergang, men vi lærer at Gud forbereder en ny bolig og en ny jord, rettferdighetens hjem, som ved sin salighet kommer til å oppfylle og overgå alle de lengsler etter fred som noensinne er kommet opp i menneskets hjerte".

1049 "Og allikevel skal ikke vår lengsel etter den nye jord svekke, men snarere vekke den omsorg vi har for denne jord, hvor selve legemet for den nye menneskehet utvikler seg og allerede her og nå gjenspeiler noe av den kommende verden. Det er sant at det omhyggelig må skjelnes mellom det jordiske fremskritt og Kristi rikes vekst, men det jordiske fremskritt er ikke desto mindre av stor betydning for Guds rike, i og med at det kan bidra til å bedre forholdene i menneskesamfunnet".

1050 "For det er de samme verdier vi endelig skal finne igjen - etter i Herrens Ånd og i pakt med Hans bud - å ha kjempet for dem her på jorden: (...) menneskeverd, brorskap og frihet, alle de verdier som naturen har skapt, og som vår kultur har frembragt. Vi vil finne dem igjen, fri for all urenhet, forklaret og forvandlet i det rike som Kristus vil overgi Faderen, et evig og universelt rike". Da skal Gud være "alt i alle" (1 Kor 15, 28) i det evige liv:

Det vedvarende og sanne liv, det er Faderen som ved Sønnen og i Den Hellige Ånd overøser alle uten unntak med himmelske gaver. Takket være Hans miskunn har også vi mennesker fått et usvikelig løfte om evig liv.

Kort sagt

1051 Hvert menneske får i sin udødelige sjel evig gjengjeldelse umiddelbart etter døden i en særdom avsagt av Kristus, Han som dømmer levende og døde.

1052 "Vi tror at sjelene til alle dem som er gått bort i Kristi nåde (...) tilhører Guds folk hinsides døden. Den skal endelig bli beseiret på oppstandelsens dag, da sjelene blir forenet med sine legemer".

1053 "Vi tror at den store skare av dem som er forenet med Jesus og Maria i paradis, utgjør den seirende Kirke. Der ser de i evig salighet Gud som Han er; der deltar de også, på forskjellige trinn, sammen med englene, i den herliggjorte Kristi herredømme, ved å gå i forbønn for oss og ved å hjelpe oss i vår svakhet ved sin broderlige omsorg".

1054 De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.

1055 I kraft av "de helliges samfunn" anbefaler Kirken de avdøde til Guds miskunn og bærer forbønner frem for dem, især det hellige eukaristiske offer.

1056 Etter Kristi eksempel advarer Kirken de troende om "den evige døds triste og beklagelige virkelighet", den som også kalles "helvetet".

1057 Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1058 Kirken ber om at ingen må gå tapt: "Herre, tillat ikke at jeg noensinne skilles fra deg." Selv om det er sant at ingen kan frelse seg selv, er det også sant at "Gud vil at alle skal bli frelst" (1 Tim 2, 4), og at for Ham "er alt mulig" (Matt 19, 26).

1059 "Den samme allerhelligste romerske Kirke tror fullt og fast og hevder med alvor at ikke desto mindre skal alle mennesker på dommens dag tre frem for Kristi domstol med sine legemer og avlegge regnskap for det de har gjort".

1060 Ved tidens ende vil Guds rike nå sin fylde. Etter dommens dag skal de rettferdige regjere for alltid med Kristus, herliggjorte i legeme og sjel, og selve det materielle univers skal bli forvandlet. Da skal Gud bli "alt i alle" (1 Kor 15, 28) i det evige liv.

"Amen"

1061 Credo, på samme måte som den siste boken i Den Hellige Skrift, slutter med det hebraiske ordet Amen. Vi finner ofte dette ordet på slutten av bønner i Det Nye Testamente. På samme måte avslutter Kirken sine bønner med "Amen".

1062 På hebraisk kommer Amen av samme rot som ordet for "å tro". Denne roten uttrykker trygghet, troverdighet, troskap. Slik forstår vi hvorfor "Amen" kan brukes om Guds trofasthet mot oss og om vår tillit til Ham.

1063 Hos profeten Esaias finner vi uttrykket "den trofaste Gud", bokstavelig oversatt: "Amens Gud", det vil si den Gud som er trofast mot sine løfter: "Den som søker velsignelse her i landet, skal velsigne seg ved amens Gud" (Jes 65, 16). Vår Herre bruker ofte uttrykket "amen", noen ganger gjentatt, for å understreke troverdigheten i sin lære, og sin myndighet som er grunnet i Guds sannhet.

1064 Det avsluttende "amen" i trosbekjennelsen gjentar og stadfester derfor de to første ordene: "Jeg tror." Å tro betyr å si "amen" til Guds ord, løfter og bud; det betyr å sette all sin lit til Ham som er den uendelige kjærlighets og den fullkomne trofasthets "amen". Kristenlivet er hver dag å si "amen" til det "jeg tror" som ble sagt i trobekjennelsen ved dåpen:

Måtte symbolet være som et speil for deg. Speil deg hver dag i det for å se om du tror alt det du sier du tror. Og gled deg hver dag i din tro.

1065 Jesus Kristus selv er "Amen" (Åp 3, 14). Han er det endelige "amen" i Faderens kjærlighet til oss; Han tar opp i seg og fullbyrder vårt "amen" til Faderen: "Hvert eneste av Guds løfter er blitt bekreftet i ham, og derfor er det også ved ham at vi sier vårt "amen", Gud til ære" (2 Kor 1, 20):

Ved Ham og med Ham og i Ham
tilkommer deg, Gud, allmektige Fader,
i Den Hellige Ånds enhet,
all ære og herlighet
fra evighet til evighet.
AMEN.