|
1077
"Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus
har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har
han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå
hellige og plettfrie for hans åsyn. I sin kjærlighet har han fra
første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som
sønner hos seg ved Jesus Kristus, hans nådes herlighet til lov og
pris - den nåde han har skjenket oss, gjennom ham som han har
kjær" (Ef 1, 3-6).
1078 Å
velsigne er en guddommelig handling som gir liv, og hvor Faderen er opphavet.
Hans velsignelse er på én og samme tid ord og gave (bene-dictio,
eu-logia). Når mennesket velsigner, innebærer uttrykket tilbedelse
og hengivelse til Skaperen i takksigelse.
1079 Fra tidens
begynnelse til dens ende er alt Guds verk velsignelse. I alt, fra det
liturgiske dikt om skapelsens morgen til det himmelske Jerusalems hymner,
forkynner de inspirerte forfattere frelsesplanen som en eneste stor guddommelig
velsignelse.
1080 I opphavet
velsignet Gud de levende vesener, særlig mannen og kvinnen. Pakten med
Noa og med alt levende fornyer denne fruktbarhetsvelsignelsen, til tross for
menneskets synd som har gjort at jorden er "forbannet". Men det er
først med Abraham at den guddommelige velsignelse trenger inn i
menneskehetens historie, den som gikk døden i møte, slik at den
kunne vendes til liv, tilbake til sitt opphav: ved troen til "de troendes
far", som tar imot velsignelsen, innledes frelsens historie.
1081 Guds
velsignelser viser seg i form av underfulle og frelsende begivenheter: Isaks
fødsel, utferden fra Egypt (påske og Exdus), overtagelsen av det
lovede land, utvelgelsen av David, Guds nærvær i templet, den
rensende landflyktighet og hjemkomsten til den "lille rest". Loven,
profetene og salmene, som gjennomsyrer det utvalgte folks liturgi, minner om
Guds velsignelser, samtidig som de besvarer dem med velsignelse, lovprisning og
takksigelse.
1082 I Kirkens
liturgi blir Guds velsignelse åpenbart og formidlet i fullt monn: Faderen
erkjennes og tilbes som utspring og mål for alle skapelsens og frelsens
velsignelser; i sitt kjødblevne Ord som døde og oppstod for oss,
fyller Han oss med sine velsignelser, og ved Ham utøser Han i våre
hjerter den gave som bærer alle andre gaver i seg: Den Hellige Ånd.
1083 Slik kan
vi forstå begge sider ved den kristne liturgi som troens og
kjærlighetens svar på de "åndelige velsignelser"
Faderen overøser oss med. På den ene siden velsigner Kirken
Faderen for Hans "usigelige gave" (2 Kor 9, 15) ved tilbedelse,
lovprisning og takksigelse, i forening med sin Herre og "beveget av Den
Hellige Ånd" (Luk 10, 21). På den annen side, og inntil
fullbyrdelsen av Guds frelsesplan, bærer Kirken uten opphør frem
for Faderen "den offergave du selv har beredt", og bønnfaller
Ham om å sende Den Hellige Ånd ned over gaven, over Kirken selv,
over de troende og over hele verden, slik at disse guddommelige velsignelser
kan bære levende frukter, "hans nådes herlighet til lov og
pris" (Ef 1, 6), ved å ha del i Kristi, i yppersteprestens,
død og oppstandelse og ved Den Hellige Ånds kraft.
|