|
1122
Kristus sendte sine apostler ut for å forkynne "i hans navn, fra
Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine
synder tilgitt" (Luk 24, 47). "Dra derfor ut og gjør alle
folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og
Sønnens og Den Hellige Ånds navn" (Matt 28, 19). Sendelsen
for å døpe, det vil si den sakramentale sendelse, er
underforstått i sendelsen for å evangelisere, siden sakramentet
blir forberedt ved Guds Ord og troen, som er å gi sin tilslutning til
Ordet:
Gudsfolket forenes
først og fremmest ved den levende Guds Ord (...). (...) sakramenternes
forvaltning (...) kræver, at Ordet (...) forkyndes (....) eftersom det jo
drejer sig om sakramenter, der formidler mysterierne i den tro, som
opstår og næres af Ordet.
1123
"Sakramentene skal tjene til å hellige menneskene, til å bygge
opp Kristi legeme, og endelig til å gi Gud en dyrkelse. Men i sin
egenskap av tegn har de også en pedagogisk oppgave. De ikke bare
forutsetter troen, men gjennom sin bruk av ord og ting, nærer, styrker og
uttrykker de den også; og derav kommer at de kalles troens
sakramenter".
1124 Kirkens
tro går forut for den troendes tro som tilbys å gi sin tilslutning
til den. Når
Kirken feirer sakramentene, bekjenner den den tro som er tatt imot fra
apostlene. Derav det gamle ordtaket: "Lex
orandi, lex credendi" (eller: "Legem credendi lex statuat
supplicandi", etter Prosper fra Aquitania (5. årh.)). Bønnens lov er
troens lov; Kirken tror slik den ber. Liturgien er et grunnelement i den
levende og hellige Tradisjon.
1125
Dette er grunnen til at ingen sakramental ritus kan endres eller omformes etter
embedsbærerens eller menighetens forgodtbefinnende. Ikke engang Kirkens
høyeste myndighet kan forandre liturgien etter eget godtykke, men bare i
troens lydighet og i religiøs ærefrykt for liturgiens mysterium.
1126
Dessuten, siden sakramentene uttrykker og utvikler trosfellesskapet i Kirken,
er lex orandi ett av de vesentlige kriterier for den dialog som søker
å gjenopprette kristen enhet.
|