|
1130 Kirken
feirer sin Herres mysterium "inntil Han kommer" og "Gud blir alt
i alle" (1 Kor 11, 26; 15, 28). Allerede i apostolisk tid trekkes
liturgien mot målet ved Åndens sukk i Kirken: "Marana
tha!" (1 Kor 16, 22). Liturgien deler Jesu lengsel: "Inderlig har jeg
lengtet etter å feire denne påske med dere (...) inntil den er
fullkommen, i Guds rike" (Luk 22, 15-16). I Kristi sakramenter mottar
Kirken allerede nå pantet på sin arv, den har del i det evige liv,
"alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da
vår store Gud og Frelser Kristus Jesus skal stå frem i sin
herlighet" (Tit 2, 13). "Ånden og Bruden svarer: "Kom!"
(...) Å ja, kom, Herre Jesus!" (Åp 22, 17. 20.)
Slik sammenfatter St.
Thomas de forskjellige sider ved det sakramentale tegn: "Sakramentet er et
tegn som ihukommer det som er gått forut, det vil si Kristi lidelse; som
gir til kjenne det Kristi lidelse virker i oss, det vil si nåden; som
forutser, jeg mener som varsler om den kommende herlighet".
1131
Sakramentene er virksomme tegn på nåden, innstiftet av Kristus og
betrodd Kirken, og som det guddommelige liv blir gitt oss ved. De synlige riter
sakramentene feires ved, betegner og utvirker de nådegaver som er
særegne for hvert sakrament. De bærer frukt i den som mottar dem,
alt etter den holdning og det sinnelag de mottas med.
1132
Kirken feirer sakramentene som et fellesskap av prester, strukturert av de
døptes prestedømme og de vigslede tjeneres prestedømme.
1133
Den Hellige Ånd forbereder mottagelsen av sakramentene ved Guds Ord og
ved en tro som tar imot Ordet i beredvillige hjerter. Da styrker og uttrykker
sakramentene troen.
1134
Frukten av det sakramentale liv er på samme tid personlig og kirkelig.
På den ene side betyr den for hver troende å leve for Gud i Kristus
Jesus; på den annen side betyr den for Kirken å vokse i
kjærlighet og å styrkes i vitnesbyrdet.
|