IV. Hvor feire?

1179 Gudsdyrkelsen "i ånd og sannhet" (Joh 4, 24) i den nye pakt er ikke bundet til ett bestemt sted. Hele jorden er hellig og betrodd i menneskebarnas varetekt. Når de troende kommer sammen på ett sted, er det de levende stener som er det viktigste, de som er samlet for "å gå inn i et åndelig byggverk" (1 Pet 2, 4-5). Den oppstandne Kristi legeme er det åndelige tempel hvor det levende vann veller frem. "Den levende Guds tempel, det er vi" (2 Kor 6, 16) som er innlemmet i Kristus ved Den Hellige Ånd.

1180 Så sant det ikke legges hindringer i veien for religionsfriheten, oppfører vi kristne bygg som er bestemt for bruk til gudstjeneste. Slike synlige kirker er ikke rene forsamlingslokaler, men de viser til og synliggjør Kirken som bor på stedet, Guds bolig hos mennesker som er forsonet og forenet i Kristus.

1181 "Det bedehus, hvor eukaristien fejres og opbevares, hvor de troende samles, og hvor Guds Søn, vor Frelser, som har hengivet sig for os på offeralteret, er til stede og æres til hjælp og trøst for de troende, skal være smukt og egnet til bøn og eukaristisk fejring". I dette "Guds hus" skal sannferdighet og samsvar mellom de tegn det er sammensatt av, synliggjøre Kristus som her er til stede og handler:

1182 Alteret i den nye pakt er Herrens kors som påskemysteriets sakramenter veller frem fra. På alteret, som er kirkens midtpunkt, blir korsets offer gjort nærværende under sakramentets tegn. Det er også Herrens bord som Guds folk innbys til. I visse orientalske liturgier er alteret også symbol på graven (Kristus er sannelig død og sannelig oppstanden).

1183 Tabernaklet skal plasseres "i kirkene på et meget verdig og meget ærefullt sted". Det eukaristiske tabernakel skal, ved sin skjønnhet, plassering og sikring, muliggjøre tilbedelse av Herren som virkelig er til stede i alterets hellige sakrament.

Den hellige krisma (myron) som brukes til den salving som er det sakramentale tegn på Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl, blir etter tradisjonen oppbevart og æret på et sikkert sted i koret. Man kan også oppbevare katekumenoljen og sykesalvingsoljen sammen med den.

1184 Biskopens stol (kathedra) eller prestens stol "skal uttrykke oppgaven til den som fører forsetet, og som leder i bønn".

Ambonen (lesepulten): "Guds Ords verdighet forlanger at det i kirken finnes et sted som er gunstig for lesningen av Ordet, og som de troendes oppmerksomhet naturlig kan rettes mot under Ordets liturgi".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1185 Samlingen av Guds folk begynner med dåpen. Derfor bør kirken ha et sted for feiringen av dåpen (baptisterium), og dessuten vievannskar til minne om dåpsløftene.

Fornyelsen av det liv som ble tatt imot i dåpen, krever bot. Kirken må derfor gjøre det mulig å gi uttrykk for anger og ta imot syndsforlatelse, noe som krever et sted som er egnet til å ta imot skriftebarn.

Kirken skal også være et sted som innbyr til samling og stille bønn i forlengelse og til inderliggjørelse av eukaristiens store bønn.

1186 Til sist har kirken en eskatologisk betydning. For å gå inn i Guds hus må man gå over en terskel som symboliserer overgangen fra den verden som er såret av synden, til det nye livs verden som alle mennesker er kalt til. Det synlige kirkebygg symboliserer faderhuset som Guds folk er på vandring mot, der hvor Faderen skal "tørke hver tåre av deres kinn" (Åp 21, 4). Av den grunn er kirken huset for alle Guds barn, åpent og gjestfritt.

Kort sagt

1187 Liturgien utføres av den hele Kristus, hode og lemmer. Vår yppersteprest feirer den uten opphør i den himmelske liturgi, sammen med Guds hellige Mor, apostlene, alle de hellige og mengden av mennesker som allerede er kommet inn i Guds rike.

1188 I en liturgisk feiring er det hele forsamlingen som er "liturg", hver enkelt etter sin oppgave. Dåpens prestedømme tilhører hele Kristi legeme. Men noen troende er vigslet ved ordinasjonens sakrament til å representere Kristus som hodet for legemet.

1189 Den liturgiske feiring benytter seg av tegn og symboler som viser til skaperverket (lys, vann, ild), til menneskelivet (vaske, salve, bryte brød) og til frelseshistorien (påskefeiringens riter). Disse kosmiske elementer, disse menneskelige skikker, disse handlinger som minner om Gud, blir, når de tas inn i troens verden og tas opp av Den Hellige Ånds kraft, bærere av Kristi frelsende og helliggjørende gjerning.

1190 Ordets liturgi er en vesentlig del av feiringen. Meningen med feiringen gis til kjenne ved forkynnelsen av Guds Ord og ved troens forpliktende gjensvar.

1191 Sang og musikk står i nær forbindelse med den liturgiske handling. Kriteriene for god bruk er disse: en skjønnhet som uttrykker bønn, full deltagelse fra forsamlingen og feiringens sakrale preg.

1192 De hellige bilder som finnes i våre kirker og våre hjem, er ment å vekke og nære vår tro på Kristi mysterium. Gjennom ikonen av Kristus og Hans frelsesverk er det Ham vi tilber. Gjennom hellige bilder av Guds hellige Mor, av engler og helgener ærer vi de personer som er fremstilt.

1193 Søndagen, "Herrens dag", er den viktigste dag for feiring av eukaristien, siden den er oppstandelsens dag. Søndagen er fremfor noen dagen for å komme sammen for å feire liturgi, den kristne families dag, gledens dag og hviledag fra arbeid. "Den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år".

1194 Kirken "utfolder hele Kristi mysterium i årets løp, fra Kristi inkarnasjon og fødsel frem til Hans himmelferd, til pinsedag og til forventningen om det salige håp, Herrens komme".

1195 Når Kirken på jorden ihukommer de hellige, i første rekke den hellige Guds Mor, dernest apostlene, martyrene og andre helgener, på bestemte dager i det liturgiske år, viser den at den er forenet med den himmelske liturgi; den lovpriser Kristus som har fullbyrdet frelsen i sine herliggjorte lemmer; deres forbilde ansporer den på dens vei mot Faderen.

1196 De troende som feirer tidebønnene, forenes med Kristus, vår yppersteprest, ved å be salmer, meditere over Guds Ord, synge hymner og nedkalle velsignelser, og får del i Hans uavlatelige bønn for alle, en bønn som gir Gud ære og nedber Den Hellige Ånds gave over all verden.

1197 Kristus er det sanne Guds tempel, "det sted Hans herlighet bor"; ved Guds nåde blir også de kristne Den Hellige Ånds templer, levende stener som Kirken er bygget av.

1198 Under sitt liv på jorden trenger Kirken steder hvor fellesskapet kan komme sammen, det vil si våre synlige kirker, hellige steder, bilder på den hellige by, det himmelske Jerusalem vi vandrer som pilegrimmer i møte med.

1199 Det er i disse kirker at Kirken feirer sin offentlige gudstjeneste til Den Hellige Treenighets ære, at den hører Guds Ord og synger Hans pris, lar sin bønn stige opp og bærer frem Kristi offer, sakramentalt til stede i forsamlingens midte. Kirkene er også steder for stillhet og personlig bønn.