|
1200 Fra
urmenigheten i Jerusalem og frem til Kristi gjenkomst feirer de Guds kirker som
er trofaste mot den apostoliske tro, overalt det samme påskemysterium. Det mysterium som feires i liturgien,
er ett, men måtene det feires på, er forskjellige.
1201
Så ufattelig rikt er Kristi mysterium at ingen liturgisk tradisjon kan
uttrykke det fullt ut. Historien om hvordan de forskjellige riter har utfoldet
og utviklet seg, vitner om en forbausende komplementaritet. Så lenge
Kirkene levde etter disse liturgiske tradisjoner i troens og sakramentenes
fellesskap, beriket de hverandre gjensidig og vokste i trofasthet mot
Tradisjonen og mot hele Kirkens felles sendelse.
1202
Det var på grunn av selve denne sendelsen de forskjellige liturgiske
tradisjoner oppstod. Kirkene innenfor et gitt geografisk og kulturelt
område kom til å feire Kristi mysterium ved hjelp av særlige,
kulturelt betingede uttrykksmåter: i overleveringen av "troens
skatt" (2 Tim 1, 14), i liturgisk symbolikk, i måten å
organisere brødrefellesskapet på, i den teologiske
forståelse av mysteriene og i hellighetsformer. Slik gis Kristus, lys og
frelse for alle folkeslag, til kjenne ved en Kirkes liturgiske liv for det folk
og den kultur den er utsendt til og hvor den slår rot. Kirken er katolsk:
den kan ta alle kulturers sanne rikdom opp i sin enhet etter å ha renset
dem.
1203
De liturgiske tradisjoner eller riter som i dag holdes i hevd i Kirken, er: den
latinske ritus (først og fremst den romerske, men også enkelte
lokalkirkers ritus, slik som den ambrosianske, og også enkelte
ordenssamfunns riter) og den bysantinske, den alexandrinske eller koptiske, den
syrianske, den armenske, den maronittiske og den kaldeiske ritus. "I
trofast overensstemmelse med tradisjonen, erklærer dette hellige konsil
at den hellige Mor, Kirken, anser alle lovlig anerkjente riter som like i rett
og verdighet, og at den for fremtiden ønsker å bevare dem og
begunstige dem på alle måter".
1204
Feiringen av liturgien må svare til hvert enkelt folks særpreg og
kultur. For at Kristi mysterium skal
bli "forkynt for alle folk, for å bringe dem inn under troen"
(Rom 16, 26), må det forkynnes, feires og etterleves slik i alle kulturer
at disse ikke ødelegges, men blir gjenløst og fullbyrdet gjennom
det. Det er med og ved sin egen
menneskelige kultur, som Krisus tar opp i seg og omvandler, at mengden av Guds
barn får adgang til Faderen for å prise Ham, i én Ånd.
1205
"I liturgien, særlig i sakramentsliturgien, finnes det en uforanderlig
del - fordi den er av guddommelig innstiftelse -, og som Kirken våker
over, og deler som er foranderlige, og som den har rett og av og til plikt til
å tilpasse til nylig evangeliserte folks kulturer".
1206
"Liturgisk mangfold kan være en kilde til berikelse, men den kan
også føre til spenninger, gjensidig misforståelse, ja, til
skisma. På dette området er det klart at mangfoldet ikke må
få skade enheten. Det må bare komme til uttrykk innenfor troskap
overfor den felles tro, mot de sakramentale tegn som Kirken har tatt imot fra
Kristus, og mot den hierarkiske kommunion. En kulturell tilpasning krever
hjertets omvendelse, og, om nødvendig, brudd med de fedrene skikker som
er uforenlige med den katolske tro".
1207
Det er passende at feiringen av liturgien tilnærmelsesvis uttrykker seg
innenfor kulturen til det folk hvor Kirken befinner seg, uten at den dermed
underkaster seg den. For på den annen side er liturgien selv
kulturskapende og kulturdannende.
1208
De ulike liturgiske tradisjoner eller riter som er lovlig godkjent, gir til
kjenne Kirkens katolisitet, fordi de betegner og formidler det samme
Kristusmysterium.
1209
Det kriterium som sikrer enhet i de liturgiske tradisjoners mangfold, er
troskap mot den apostoliske Tradisjon, det vil si: fellesskap i den tro og de
sakramenter som er tatt imot fra apostlene, et fellesskap som betegnes og
garanteres ved den apostoliske suksesjon.
|