III. Hvordan feires dåpens sakrament?

Innvielse til kristent liv

1229 Det å bli kristen skjer siden apostlenes dager ved en gradvis utvikling og en innvielse i etapper. Veien kan tilbakelegges raskt eller langsomt. Den bør imidlertid alltid innebære noen vesentlige elementer: forkynnelse av Ordet, tro på Evangeliet som fører til omvendelse, bekjennelse av troen, dåp, utgydelse av Den Hellige Ånd, adgang til det eukaristiske fellesskap.

1230 Innvielsen har foregått ytterst forskjellig i århundrenes løp, alt etter de rådende forhold. I Kirkens første århundrer var innvielsestiden svært velutviklet, med et langt katekumentat og en serie med forberedende riter som liturgisk markerte de forskjellige etapper i forberedelsen av katekumenene for til sist å nå frem til den sakramentale feiring av innvielsen i det kristne liv.

1231 Der hvor barnedåp er blitt langt den vanligste form for feiring av dette sakramentet, er den blitt en eneste liturgisk handling som i svært forkortet form har tatt opp i seg de etapper som går forut for dåpen. Det ligger i sakens natur at barnedåp krever et katekumenat etter dåpen. Det dreier seg her ikke bare om behov for opplæring etter dåpen, men om at dåpens nåde nødvendigvis må utfolde seg etterhvert som personen vokser til. Dette skjer i katekismeundervisningen.

1232 Det annet Vatikankonsil har, for den latinske Kirkes vedkommende, gjeninnført "et katekumenat for voksne, med forskjellige trinn". Ritualet finnes i Ordo initiationis christianæ adultorum (1972). Dessuten tillot konsilet at man, "i tillegg til den kristne tradisjons egne (innvielsesriter)", i misjonsland kan "benytte seg av slike innvielsesriter som sees å være i bruk hos hos de enkelte folkeslag, i den monn de lar seg tilpasse kristen skikk".

1233 I dag begynner altså, i samtlige latinske og orientalske riter, innvielsen i kristendommen av alle voksne ved inntreden i katekumentatet og når sitt høydepunkt i en samlet feiring av de tre sakramentene dåp, ferming og eukaristi. I de orientalske riter begynner den kristne innvielse av barn med dåpen, som umiddelbart påfølges av ferming og eukaristi, mens den i den romerske ritus følges av mange års katekese og avsluttes senere med ferming og eukaristi som kroner innvielsen.

Feiringen som innvielse i mysteriene (mystagogi)

1234 Meningen med dåpens sakrament og den nåde det formidler, gis tydelig til kjenne i de riter den feires ved. Ved oppmerksomt å følge med i den liturgiske feirings handlinger og ord innføres de troende i de rikdommer dette sakramentet betegner og virkeliggjør i hver enkelt nydøpt.

1235 Signingen med korsets tegn på begynnelsen av feiringen merker den som skal tilhøre Kristus, med Kristi tegn, og viser til gjenløsningens nåde Kristus vant oss ved sitt kors.

1236 Forkynnelsen av Guds Ord opplyser med den åpenbarte sannhets lys dåpskandidatene og forsamlingen og vekker det troens gjensvar som er uløselig knyttet til dåpen. Dåpen er nemlig på en særlig måte "troens sakrament", siden den utgjør den sakramentale inngang til troens liv.

1237 Siden dåpen betyr å bli satt fri fra synden og syndens opphavsmann, djevelen, uttales det én (eller flere) eksorsismer over dåpskandidaten. Han eller hun salves med katekumenolje, eller den forrettende foretar en håndspåleggelse, og kandidaten avsverger uttrykkelig Satan. Etter slik å ha blitt forberedt er vedkommende i stand til å bekjenne den Kirkens tro dåpen "betror" ham eller henne til.

1238 Deretter blir døpevannet vigslet ved en epiklesebønn (enten under selve seremonien eller påskenatt). Kirken ber Gud om at Den Hellige Ånds kraft ved Sønnen må stige ned i vannet, slik at de som blir døpt i det, blir "født av vann og Ånd" (Joh 3, 5).

1239 Deretter følger den vesentlige sakramentale ritus, nemlig selve dåpen i egentlig forstand, som betegner og virkeliggjør død for synden og inngang til Den Hellige Treenighets liv gjennom likedannelse med Kristi påskemysterium. Dåpen utføres mest meningsfullt ved trefoldig neddykking i døpevannet. Men siden antikken har den også kunnet meddeles ved å øse vann tre ganger over kandidatens hode.

1240 I den latinske Kirke ledsages denne trefoldige overøsingen av følgende ord fra den som forretter: "N., jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." I de orientalske liturgier sier presten, mens katekumenen vender seg mot øst: "Guds tjener N. døpes i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Og ved påkallelsen av hver Person i Den Allerhelligste Treenighet dykker han kandidaten under og løfter ham eller henne opp igjen.

1241 Salving med hellig krisma, en velluktende olje som er blitt vigslet av biskopen, er tegn på at Den Hellige Ånd blir gitt den nydøpte. Han eller hun er blitt kristen, det vil si "salvet" med Den Hellige Ånd og innlemmet i Kristus som er salvet til prest, profet og konge.

1242 I de orientalske Kirkers liturgi utgjør salvingen etter dåpen krismasjonens sakrament (fermingen). I den romerske liturgi innvarsler den enda en salving med krisma som biskopen kommer til å foreta. Dette er fermingens sakrament som så å si bekrefter og fullbyrder dåpssalvingen.

1243 Den hvite drakt symboliserer at den døpte har "ikledd seg Kristus" (Gal 3, 27) og er oppstanden med Kristus. Kjerten som tennes fra påskelyset, betyr at Kristus har opplyst neofytten. I Kristus er de døpte "verdens lys" (Matt 5, 14).

Den nydøpte er nå et Guds Barn i den enbårne Sønn. Han kan be Guds barns bønn, Fader vår.

1244 Den første eukaristiske kommunion. Neofytten, som er blitt Guds barn og har iført seg brudekjolen, blir nå sluppet inn til "Lammets bryllupsfest" og får det nye livs føde, Kristi legeme og blod. De orientalske Kirker har bevart en klar bevissthet om enheten i den kristne innvielse ved at de gir den hellige kommunion til alle nydøpte og fermede, selv spedbarn, idet de minnes Herrens ord: "La barna komme til meg, og vis dem ikke bort" (Mark 10, 14). Den latinske kirke, som forbeholder adgangen til den hellige kommunion for dem som har nådd skjels år og alder, gir uttrykk for at dåpen åpner for adgang til eukaristien ved å føre barnet frem foran alteret for å be Fadervår.

1245 Feiringen av dåpen avsluttes med en høytidelig velsignelse. Når det dreier seg om dåp av nyfødte, inntar velsignelsen av moren en særlig plass.