VII. Dåpens nåde

1262 De ulike virkninger av dåpen symboliseres ved de sansbare elementer den sakramentale handling benytter seg av. Neddykkingen i vann symboliserer død og renselse, men også gjenfødelse og fornyelse. De to viktigste virkningene er renselse fra synder og ny fødsel i Den Hellige Ånd.

Til syndenes forlatelse ...

1263 Ved dåpen blir alle synder tilgitt, både den opprinnelige synd og alle personlige synder, samt at all syndestraff blir ettergitt. I dem som er gjenfødt, blir det nemlig ingenting igjen som skulle kunne forhindre dem i å komme inn i Guds rike, hverken Adams synd, personlig synd eller følgene av synd, hvor adskillelse fra Gud er den alvorligste.

1264 Visse timelige følger av synden forblir imidlertid i den døpte, slik som lidelse, sykdom, død, eller slik svakhet som livet uvegerlig medfører, som karaktersvikt o.l., og også den hang til synd som Tradisjonen kaller concupiscientia, eller billedlig, "syndens arnested" (fomes peccati): "Siden den (concupiscientia) er blitt igjen for å bekjempes, kan den ikke skade den som ikke gir den sitt samtykke, og som ved Jesu Kristi nåde mandig strider imot. Ja, "den som har kjempet etter reglene, skal bli kronet" (2 Tim 2, 5)".

"En ny skapning"

1265 Dåpen renser ikke bare bort alle synder, den gjør neofytten til "en ny skapning" (2 Kor 5, 17), setter ham i sønns sted hos Gud, en som har fått "del i den guddommelige natur" (2 Pet 1, 4), gjør ham til lem på Kristus og medarving med Ham (Rom 8, 17) og til tempel for Den Hellige Ånd.

1266 Den Allerhelligste Treenighet gir den døpte den helliggjørende, den rettferdiggjørende nåde som:

setter ham i stand til å tro på Gud, håpe på Ham og elske Ham i kraft av "de teologale dyder"; gir ham å leve og handle etter Den Hellige Ånds innskytelse i kraft av Den Hellige Ånds gaver; gir ham å vokse i all god gjerning i kraft av "de moralske dyder".

På denne måten har hele den kristnes overnaturlige livsorganisme sine røtter i den hellige dåp.

Innlemmet i Kirken, Kristi legeme

1267 Dåpen gjør oss til lemmer på Kristi legeme. "Vi er jo hverandres lemmer" (Ef 4, 25). Dåpen innlemmer i Kirken. Ut av døpefontene fødes den nye pakts ene Gudsfolk som overstiger alle naturlige og menneskelige grenser, som folk, kulturer, raser og kjønn: "For vi ble alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme" (1 Kor 12, 13).

1268 De døpte er blitt "levende stener i et åndelig byggverk (...), et hellig presteskap" (1 Pet 2, 5). Ved dåpen får de del i Kristi prestedømme, i Hans sendelse som konge og profet, de er "et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud kan kalle sitt eget, og (som) skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys" (1 Pet 2, 9). Dåpen gir del i de troendes allmenne prestedømme.

1269 Etter å ha blitt innlemmet i Kirken tilhører den døpte ikke lenger seg selv (1 Kor 6, 19), men Ham som døde og oppstod for oss. Fra nå av er han kalt til å underordne seg de andre, å tjene dem innenfor Kirkens fellesskap, og å være "lydig" overfor Kirkens ledere (Hebr 13, 17) og holde dem i stor aktelse og stor kjærlighet. Samtidig som dåpen fører ansvar og forpliktelser med seg, gir den også den døpte rettigheter innenfor Kirken: rett til å motta sakramentene, rett til å næres ved Guds Ord og til å støttes ved Kirkens åndelige botemidler.

1270 "Som Guds barn gjennom sin nye fødsel, plikter (de døpte) (...) å bekjenne for menneskene den tro de har mottatt fra Gud gjennom Kirken", og å ta del i Gudsfolkets apostoliske virksomhet og misjon.

Kristen enhets sakramentale bånd

1271 Dåpen utgjør grunnlaget for fellesskap mellom alle kristne, også med dem som ennå ikke har fullt fellesskap med Den Katolske Kirke: "De som tror på Kristus og har mottatt gyldig dåp, settes nemlig dermed inn i et visst fellesskap med Den Katolske Kirke, om dette enn ikke er fullkomment. (...) de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, (blir) innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av Den Katolske Kirkes barn". "Dåpen utgjør altså et mektig sakramentalt enhetsbånd mellom alle dem som er blitt gjenfødt i den".

Et uutslettelig åndelig merke...

1272 Den døpte, som innlemmes i Kristus ved dåpen, likedannes med Ham. Dåpen besegler den kristne med et uutslettelig åndelig merke (character) på hans tilhørighet til Kristus. Dette merket utslettes ikke av noen synd, selv om synd hindrer dåpen i å bære frelsens frukter. Dåpen meddeles én gang for alle og kan ikke gjentas.

1273 De troende, som ved dåpen innlemmes i Kirken, har tatt imot det sakramentale seglavtrykk ("character") som vigsler dem til kristen gudsdyrkelse. Dåpens innsegl gjør de kristne i stand til og forpliktet til å tjene Gud ved å delta aktivt i Kirkens hellige liturgi og til å utøve sitt dåpsprestedømme ved å vitne ved et hellig levnet og en virksom kjærlighet.

1274 "Herrens innsegl" ("dominicus character") er det segl Den Hellige Ånd har merket oss med "i påvente av befrielsens dag" (Ef 4, 30). "Dåpen er nemlig det evige livs innsegl". Den troende som har "bevart seglet" inntil enden, det vil si som er forblitt tro mot sin dåpspakt, kan forlate verden "med troens segl", med sin dåpstro, i påvente av å skue Gud i salighet - selve troens fullbyrdelse - og i håpet om oppstandelsen.

Kort sagt

1275 Kristen innvielse skjer gjennom tre sakramenter: dåpen som utgjør begynnelsen på det nye liv; fermingen som bekrefter dåpen; og eukaristien som nærer disippelen med Kristi legeme og blod for at han skal omdannes til Ham.

1276 "Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere" (Matt 28, 19-20).

1277 Dåpen er fødselen til det nye liv i Kristus. Etter Herrens vilje er den nødvendig til frelse, slik Kirken selv er det, og som dåpen fører inn i.

1278 Den vesentlige dåpsritus består i å dykke dåpskandidaten ned i vannet, eller i å helle vann over hodet, idet man påkaller Den Allerhelligste Treenighet, det vil si Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.

1279 Dåpens frukt eller dåpens nåde er en mangfoldig virkelighet som innebærer: tilgivelse for den opprinnelige synd og alle personlige synder; fødsel til det nye liv hvor mennesket kommer i barns sted hos Faderen, blir innlemmet i Kristus og blir et tempel for Den Hellige Ånd. Ved dåpen blir den døpte samtidig innlemmet i Kirken, Kristi legeme, og får del i Kristi prestedømme.

1280 Dåpen preger inn i sjelen et uutslettelig åndelig merke, et seglavtrykk ("character"), som vigsler den døpte til den kristne religions gudsdyrkelse. På grunn av dette merket kan dåpen ikke gjentas.

1281 De som dør for troen, katekumenene og alle mennesker som, drevet av nåden og uten å kjenne Kirken, oppriktig søker Gud og forsøker å gjøre Hans vilje, kan bli frelst, selv om de ikke har tatt imot dåpen.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1282 Fra de eldste tider av er dåpen blitt meddelt småbarn, for den er en nåde og en gave fra Gud som ikke forutsetter menneskelige fortjenester; barna blir døpt i Kirkens tro. Inngangen til det kristne liv gir adgang til den sanne frihet.

1283 Hva de barn angår som dør uten dåp, oppfordrer Kirkens liturgi oss til å ha tillit til Guds miskunn og be for deres frelse.

1284 I nødsfall kan hvem som helst døpe, under forutsetning av at vedkommende har til hensikt å gjøre det som Kirken gjør, heller vann over dåpskandidatens hode og sier: "Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn."