I. Fermingen i frelsesøkonomien

1286 I Det Gamle Testamente forkynte profetene at Ånden ville komme over den Messias de håpet på, for å sende Ham ut for å bringe frelse. Da Den Hellige Ånd steg ned over Jesus etter at Han var blitt døpt av Johannes, var det tegnet på at Han var den som skulle komme, at Han var Messias, Guds Sønn. Han var unnfanget ved Den Hellige Ånd, og hele Hans liv og sendelse fant sted i fullt fellesskap med Den Hellige Ånd som Faderen gav Ham "uten mål og grenser" (Joh 3, 34).

1287 Men denne Åndens fylde skulle ikke være forbeholdt Messias alene, den skulle gis hele det messianske folk. Kristus lovet gjentatte ganger at Ånden skulle utgydes, og Han oppfylte sitt løfte først påskedag, og senere, på en mer slående måte, pinsedag. Fylt av Den Hellige Ånd begynner da apostlene å forkynne "Guds storverk" (Apg 2, 11), og Peter erklærer at utgydelsen av Den Hellige Ånd er tegn på de messianske tider. De som trodde apostlenes forkynnelse, mottok så selv Den Hellige Ånds gave.

1288 "Fra den dag av meddelte apostlene neofyttene Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse, etter Kristi vilje, den gave som fullender dåpens nåde. Slik har det seg at Hebreerbrevet nevner læren om dåpen og også håndspåleggelsen blant de ting som tilhører begynnelsen på den kristne lære. Håndspåleggelsen regnes med rette av den katolske tradisjon som opphavet til fermingens sakrament som på sett og vis viderefører pinsedagens nåde i Kirken".

1289 For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave føyde man meget tidlig til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for "kristen" betyr "salvet" og kommer av Kristi eget navn, Han som "Gud salvet med Hellig Ånd" (Apg 10, 38). Og denne salvingsriten eksisterer den dag i dag, både i Øst og Vest. Av den grunn kalles dette sakramentet i Øst krismasjon, salving med krisma, eller myron, som betyr det samme som krisma. I Vest antyder navnet ferming (konfirmasjon) at dette sakramentet både bekrefter dåpen og styrker dåpens nåde.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

To tradisjoner: Øst og Vest

1290 I de første århundrer er fermingen vanligvis del av én feiring, sammen med dåpen. De utgjør til sammen, for å bruke St. Cyprians uttrykk, et "dobbeltsakrament". Blant andre årsaker gjør et stigende antall barnedåper hele året gjennom og bispedømmer som omfatter stadig flere landsens sogn, det umulig for biskopen å være til stede ved alle dåpsseremonier. I Vest fører dette til at man skiller de to sakramenter ad i tid, fordi man ønsker å forbeholde biskopen å avslutte dåpen. I Øst har man bevart enheten mellom de to sakramenter, slik at fermingen meddeles av den prest som forretter dåpen. Men han kan bare foreta den med "myron" som er vigslet av en biskop.

1291 En skikk i den romerske Kirke åpnet døren for utviklingen av den vestlige praksis, takket være en dobbelt salving med hellig olje etter dåpen: den utførtes først av presten på neofytten når denne steg opp fra dåpsbadet; deretter ble den fullført ved at biskopen for annen gang salvet hver av de nydøpte på pannen. Den første salvingen med hellig krisma, den som foretas av presten, er fremdeles knyttet til selve dåpsriten; den betyr at de døpte får del i Kristi profetiske, prestelige og kongelige embede. Dersom det er en voksen som døpes, foretas bare en eneste salving etter dåpen, nemlig ved fermingen.

1292 De orientalske Kirkers skikk understreker sterkere det enhetlige i den kristne innvielse. Den latinske Kirkes skikk legger klarere for dagen det fellesskap den nye kristne står i med sin biskop, som garanterer og tjener sin Kirkes enhet, katolisitet og apostolisitet, og dermed forbindelsen bakover til Kristi Kirkes apostoliske opphav.