1312
Det er opprinnelig biskopen som forretter ved ferming.
I Østen er det
vanligvis den prest som meddeler dåpen, som også umiddelbart
etterpå meddeler fermingen under en eneste feiring. Han gjør det
imidlertid med hellig olje som er blitt vigslet av patriarken eller biskopen,
noe som styrker Kirkens apostoliske enhet. Enhetens bånd styrkes ved
fermingens sakrament. I den latinske Kirke følger man samme skikk ved
voksendåp eller når noen som er døpt i et annet kristent
samfunn som ikke har noe gyldig fermingssakrament, gis adgang til Kirkens fulle
fellesskap.
1313
I den latinske ritus er det biskopen som er den ordentlige forretter ved
ferming. Hvis behovet oppstår,
kan biskopen gi prester fullmakt til å ferme, skjønt det er
ønskelig at han meddeler det selv, idet han har for øye at dette
er årsaken til at fermingen ble adskilt fra dåpen i tid. Biskopene
er apostlenes etterfølgere og har mottatt ordinasjonens sakrament i dets
fylde. Når de meddeler fermingens sakrament, viser det at de som mottar
det, knyttes nærmere til Kirken, til Kirkens apostoliske opprinnelse og til
dens utsendelse for å vitne om Kristus.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
1314
Når en kristen er i dødsfare, kan enhver prest meddele vedkommende
fermingen. Kirken vil nemlig ikke at
noen av dens barn, selv de aller minste, skal forlate denne verden uten å
ha blitt fullkommengjort ved Den Hellige Ånd med Kristi fyldes gave.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
1315
"Apostlene i Jerusalem fikk imidlertid vite at Samaria hadde tatt imot
Guds Ord. De lot da Peter og Johannes reise ned som sine utsendinger; og de to
kom og bad for de nydøpte, for at de skulle få Den Hellige
Ånd. Ånden var nemlig ikke falt over noen av dem ennå, de hadde bare
mottatt dåpen til Herren Jesu navn. Så la apostlene sine hender
på dem, og de fikk Den Hellige Ånd" (Apg 8, 14-17).
1316
Fermingen fullbyrder dåpens nåde; den er det sakrament som gir oss
Den Hellige Ånd for å grunnfeste oss sterkere i barnekåret
hos Gud, innlemme oss fastere i Kristus, styrke båndet til Kirken, gi oss
større del i dens sendelse og hjelpe oss til å vitne om
kristentroen ved ord, ledsaget av gjerning.
1317
På samme måte som dåpen, preger fermingen inn i den kristnes
sjel et åndelig tegn eller uutslettelig "character"; derfor kan
dette sakramentet bare mottas én gang i livet.
1318
I Øst meddeles dette sakramentet umiddelbart etter dåpen; det
følges av deltagelse i eukaristien, en tradisjon som synliggjør
enheten i de tre kristne innvielsessakramenter. I den latinske Kirke meddeles
sakramentet når vedkommende har nådd skjels år og alder, og
feiringen av det forbeholdes vanligvis biskopen, noe som viser at det styrker
båndet til Kirken.
1319
Fermlingen som er kommet til skjels år og alder, må bekjenne troen,
være i nådens stand, ha til hensikt å ta imot sakramentet og
være forberedt på å fylle sin rolle som Kristi disippel og
vitne, både innenfor det kirkelige fellesskap og i timelige saker.
1320
Den vesentlige rite i fermingen er salving med hellig krisma på den
døptes panne (i Østen likeledes på andre sanseorganer),
samtidig som den forrettende legger hånden på hans hode og uttaler
ordene: "Accipe signaculum doni Spiritus Sancti": "Ta imot Guds
gave, Den Hellige Ånds innsegl" i den romerske ritus, eller
"Signaculum doni Spiritus Sancti" [Segl på Den Hellige
Ånds gave] i den bysantinske.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
1321
Når fermingen feires adskilt fra dåpen, uttrykkes dens forbindelse
med dåpen blant annet ved fornyelse av dåpsløftene. Ferming
under eukaristien bidrar til å understreke enheten i de kristne
innvielsessakramenter.
|