III. Eukaristien i frelsens økonomi

Brødets og vinens tegn

1333 I hjertet av feiringen av eukaristien befinner brødet og vinen seg. Ved Kristi ord og ved påkallelsen av Den Hellige Ånd blir de Kristi legeme og blod. I troskap mot Kristi befaling fortsetter Kirken å gjøre det Han gjorde kvelden før Han gikk til sin lidelse, til minne om Ham, inntil Han kommer i herlighet: "Han tok brødet..." "likeså tok Han etter måltidet kalken.." Brødets og vinens tegn, som på gåtefullt vis blir Kristi legeme og blod, fortsetter å være tegn på skaperverkets godhet. Derfor takker vi ved offertoriet Skaperen for brød og vin, frukter "av menneskers arbeid", men i første rekke "frukt av jorden" og "frukt av vintreet", Skaperens gaver. I kongen og presten Melkisedeks handling, da han "kom ut med brød og vin" (Gen 14, 18), ser Kirken et forvarsel om sin egen offergave.

1334 I den gamle pakt ofres brød og vin sammen med jordens førstegrøde som tegn på takknemlighet mot Skaperen. Men i forbindelse med utferden fra Egypt får de en ny mening: det usyrede brød Israel spiser hvert år til påske, minner om den hast utferden fra Egypt skjedde med; ihukommelsen av mannaen i ørkenen minner Israel for all tid om at det lever av Guds Ords brød. Endelig er det daglige brød frukten av det lovede land, pantet på at Gud er trofast i sine løfter. "Velsignelsens kalk" (1 Kor 10, 16) på slutten av jødenes påskemåltid tilfører vinens festglede en eskatologisk dimensjon, nemlig den messianske forventning om Jerusalems gjenopprettelse. Jesus innstiftet sin eukaristi ved å gi en ny og endelig mening til velsignelsen av brødet og kalken.

1335 Brødundrene, da Herren velsignet brødet, brøt det og lot sine disipler dele det ut for å brødfø mengden, er forvarsel om hvor rikholdig det ene brød i Hans eukaristi er. Tegnet med vann som forvandles til vin ved bryllupet i Kana, varsler allerede om den time da Jesus skal herliggjøres. Det viser til fullbyrdelsen av bryllupsfesten i Faderens rike hvor de troende skal drikke den nye vin som er blitt til Kristi blod.

1336 Første gang eukaristien ble forkynt, splittet det disiplene, på samme måte som forutsigelsen av lidelsen var til anstøt for dem: "Dette er utålelig; den slags tale kan en ikke høre på" (Joh 6, 60). Eukaristien og korset er anstøtsstener. Det er samme mysterium det er tale om, og det forårsaker til stadighet splittelse. "Vil kanskje dere også gå?" (Joh 6, 67): dette spørsmålet fra Herren gjenlyder ned gjennom alle tider. Ved det innbyr Hans kjærlighet oss til å fatte at det bare er Han som har "det evige livs ord" (Joh 6, 68), og at å ta imot eukaristien i tro, er å ta imot Ham selv.

Innstiftelsen av eukaristien

1337 Som Herren hadde elsket sine egne, slik elsket Han dem inntil enden. Da Han visste at timen var kommet, da Han skulle forlate denne verden for å gå til sin Far, vasket Han disiplenes føtter under et måltid og gav dem kjærlighetsbudet. For å gi dem et pant på sin kjærlighet, for aldri å forlate sine egne og for å gi dem del i sin påske, innstiftet Han eukaristien til minne om sin død og oppstandelse, og Han gav sine apostler befaling om å feire den inntil Hans gjenkomst, "og da innsatte Han dem som prester i den nye pakt".

1338 De tre synoptiske evangelier og den hellige Paulus har etterlatt oss beretninger om hvordan eukaristien ble innstiftet; den hellige Johannes på sin side gjengir Jesu ord i synagogen i Kafarnaum som forbereder innstiftelsen av eukaristien: Kristus omtaler seg selv som livets brød, steget ned fra himmelen.

1339 Jesus så seg ut påsken for å oppfylle det Han hadde forkynt i Kafarnaum, nemlig å gi sine disipler sitt legeme og blod:

Så kom de usyrede brøds dag, da påskelammet ofres, og Jesus sendte Peter og Johannes av sted og sa: "Gå og gjør påskelammet i stand, så vi kan feire måltidet!" (...) De gikk av sted (...) og stelte til påskemåltidet. Da tiden var inne, kom Jesus og gikk til bords, og alle apostlene med ham. Og han sa til dem: "Inderlig har jeg lengtet etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg dør. Ja, for jeg sier dere, at aldri mer skal jeg feire påske, før den er fullkommen - i Guds rike". (...) Så tok han brød, velsignet det og brøt det, gav dem av det og sa: "Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg". Og på samme måte, ved begeret etter måltidet: "Dette er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere" (Luk 22, 7-20).

1340 Ved å feire sin siste nattverd med apostlene under et påskemåltid, gav Jesus den jødiske påske dens endelige mening. For Jesu overgang til Faderen ved sin død og oppstandelse, den nye påske, ble nemlig foregrepet i nattverden, og blir feiret i eukaristien som oppfyller den jødiske påske og foregriper Kirkens endelige påskefest i rikets herlighet.

"Gjør dette til minne om meg"

1341 Jesu befaling om å gjenta det Han gjorde og sa, "inntil han kommer", krever ikke bare at vi skal huske Jesus og det Han gjorde. Den innebærer at apostlene og deres etterfølgere i liturgien skal feire minnet om Kristus, om Hans liv, Hans død, Hans oppstandelse og Hans forbønn for oss hos Faderen.

1342 Helt fra begynnelsen av har Kirken vært trofast mot Herrens bud. Om Kirken i Jerusalem sies det:

I tiden som fulgte, fortsatte de trofast å følge apostlenes undervisning, og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i bønnene. (...) Dag ut, dag inn samlet de seg i sluttet flokk i templet, og rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid sammen, i enkel og inderlig glede (Apg 2, 42. 46).

1343 Det var særlig "den første dag i uken", det vil si søndag, Jesu oppstandelses dag, de kristne kom sammen "for å bryte brødet" (Apg 20, 7). Siden den gang og frem til våre dager har eukaristien fortsatt å bli feiret, slik at vi i dag finner den overalt i Kirken, og med samme grunnstruktur. Den er fortsatt midtpunktet i Kirkens liv.

1344 Fra feiring til feiring, og idet det forkynner Jesu påskemysterium "inntil han kommer" (1 Kor 11, 26), går Guds folk på pilegrimsvandring "inn gjennom korsets trange port" inn til det himmelske måltid, hvor alle de utvalgte benker seg i Guds rike.