VII. Eukaristien - "pantet på den kommende herlighet"

1402 I en eldgammel bønn priser Kirken eukaristiens mysterium slik: "Å hellige måltid hvor Kristus er våre føde, hvor minnet om Hans lidelse gjøres levende, hvor nåde fyller vår sjel, hvor pantet på det kommende liv blir oss gitt." Som eukaristien er minnet om Herrens påske, som vi ved vår altergang blir fylt "med all himmelsk velsignelse og nåde", slik er eukaristien også foregripelse av den himmelske herlighet.

1403 Ved den siste nattverd fikk Herren selv disiplene til å vende blikket mot fullbrydelsen av påsken i Guds rike: "Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av denne vintreets frukt, før den dag da jeg sammen med dere drikker en ny vin i min Fars rike" (Matt 26, 29). Hver gang Kirken feirer eukaristien, minnes den dette løftet og vender blikket mot "Han som kommer" (Åp 1, 4). I sin bønn påkaller den Hans komme: "Marana tha" (1 Kor 16, 22), "Kom, Herre Jesus" (Åp 22, 20), "Måtte nåden komme og denne verden forgå"!

1404 Kirken vet at Herren kommer allerede nå i eukaristien, og at Han er til stede, midt iblant oss. Men det er et skjult nærvær. Det er derfor vi feirer eukaristien "mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme", og ber om at "vi sammen kan mettes av din herlighet til evig tid. Da skal du tørke hver tåre av våre øyne, og vi skal se deg, vår Gud, som du er, bli deg lik i all evighet og uten opphør prise deg, ved Kristus, vår Herre".

1405 Vi har intet sikrere pant, intet tydeligere tegn enn eukaristien på dette store håp om nye himler og en ny jord hvor rettferd bor. For hver gang dette mysteriet feires "skjer vår gjenløsning", og vi "bryter samme brød som er udødelighetens legemiddel, motgift mot å dø, for å leve i Jesus Kristus for alltid".

Kort sagt

1406 Jesus sier: "Jeg er det levende brød, kommet ned fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. (...) Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv (...) han blir i meg, og jeg i ham" (Joh 6, 51. 54. 56).

1407 Eukaristien er hjertet og midtpunktet i Kirkens liv, for i den gir Kristus sin Kirke og alle dens lemmer del i sitt lovprisningsoffer og takkoffer som én gang for alle ble båret frem på korset til Faderen; ved dette offer utøser Han frelsens nådegaver over sitt legeme, Kirken.

1408 En eukaristifeiring inneholder alltid: opplesning av Guds Ord, takksigelse til Gud Fader for alle Hans velgjerninger, især for at Han gav sin Sønn, vigsling av brød og vin og deltagelse i det liturgiske måltid ved å motta Herrens legeme og blod. Disse elementene utgjør til sammen en eneste gudstjenestehandling.

1409 Eukaristien er minnet om Kristi påske, det vil si det frelsesverk som ble fullbyrdet gjennom Kristi liv, død og oppstandelse; og dette verk gjøres nærværende gjennom den liturgiske handling.

1410 Det er Kristus selv, den evige yppersteprest i den nye pakt, som ved prestenes tjeneste frembærer det eukaristiske offer. Likeledes er det Kristus, virkelig til stede under brødets og vinens skikkelser, som er offergaven i det eukaristiske offer.

1411 Det er bare prester med gyldig vigsel som kan føre forsetet under eukaristien, og vigsle brød og vin slik at de blir Herrens legeme og blod.

1412 De vesentlige tegn i eukaristiens sakrament er brød av hvete og vin av vinstokk som Den Hellige Ånds velsignelse nedkalles over, og presten uttaler de konsekrasjonsord Jesus brukte ved den siste nattverd: "Dette er mitt legeme som skal gis for dere. (...) Dette er mitt blods kalk..".

1413 Ved konsekrasjonen skjer transsubstansiasjonen av brødet og vinen til Kristi legeme og blod. Under brødets og vinens vigslede skikkelser er Kristus selv, levende og herliggjort, til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen, Hans legeme og blod, med sjel og med guddom.

1414 Som offer bæres også eukaristien frem som soning for levendes og dødes synder, og for å oppnå åndelige eller timelige velgjerninger hos Gud.

1415 Den som ønsker å motta Kristus i den eukaristiske kommunion, må være i nådens stand. Om noen har en dødssynd på samvittigheten, skal han ikke gå til alters før han først har mottatt syndsforlatelse gjennom botens sakrament.

1416 Den hellige kommunion ved Kristi legeme og blod gjør nattverdsgjesten sterkere til ett med Herren, forlater mindre alvorlige synder og beskytter mot alvorlige. Siden kjærlighetens bånd mellom nattverdsgjesten og Kristus styrkes, styrker mottagelsen av dette sakrament enheten i Kirken, Kristi mystiske legeme.

1417 Kirken anbefaler sterkt de troende å motta den hellige kommunion når de tar del i feiringen av eukaristien; den forplikter dem til det i det minste én gang i året.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1418 Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse. "Å besøke Det Allerhelligste Sakrament er et bevis på takknemlighet, et tegn på kjærlighet og en tilbedelsesplikt overfor Kristus, vår Herre".

1419 Etter å forlatt denne verden for å gå til Faderen gir Kristus oss i eukaristien pantet på herligheten hos Ham: når vi tar del i det hellige offer, forenes vi med Hans hjerte, styrkes vi på pilegrimsgangen gjennom livet, økes lengselen etter det evige liv i oss, og vi forenes allerede nå med den himmelske Kirke, med den hellige Jomfru Maria og alle de hellige.