|
1434
Den kristnes indre botferdighet kan uttrykkes på mange måter.
Skriften og fedrene legger vekt på tre: faste, bønn og almisse, som gir uttrykk for
omvendelse i forhold til en selv, til Gud og til medmennesker. Som middel til
syndsforlatelse, nevner de, ved siden av den grunnleggende renselse dåpen
eller martyriet utvirker, forsøk på å forsone seg med sin
neste, botferdighetens tårer, omsorg for nestens frelse, helgenenes forbønn og
utøvelse av nestekjærlighet, den som "dekker over et utall av
synder" (1 Pet 4, 8).
1435
Omvendelsen settes ut i livet ved å virke til forsoning, ved å ha
omsorg for de fattige, gjøre og forsvare rett og rettferd, ved å vedstå seg
sin skyld overfor sine brødre, ved broderlig irettesettelse, kritisk
gjennomgåelse av egen livsførsel, samvittighetsransakelse,
åndelig veiledning, tålmodighet i lidelse, tålsomhet i
forfølgelse for rettferds skyld. Hver dag å ta opp sitt kors og
følge Jesus er den tryggeste botsgang.
1436 Eukaristi
og botferdighet. Den daglige omvendelse og bot finner næring og kilde i
eukaristien, for i den gjøres Kristi offer nærværende, det
som har forsonet oss med Gud; ved den styrkes og næres de som lever av
Kristi liv; "den er den motgift som frir oss fra våre daglige synder
og bevarer oss mot dødssynder".
1437 Å
lese Den Hellige Skrift, å be tidebønnene og Fadervår,
likesom all sann gudsdyrkelse og fromhet, gjør omvendelsens og
botferdighetens ånd på nytt levende i oss og bidrar til våre
synders forlatelse.
1438 Botstider
og botsdager i løpet av det liturgiske år (fastetiden, hver fredag
til minne om Herrens død) er høydepunkter i Kirkens
botsøvelse. Disse tidene er særlig egnet til åndelig
fordypelse, botsliturgier, pilegrimsferder som tegn på bot, frivillig
avkall i form av faste og almisser, og å dele med sine medmennesker
(karitative tiltak, misjonsvirksomhet).
1439 Veien til
omvendelse og bot er blitt praktfullt beskrevet av Jesus i den lignelsen som
kalles "den fortapte sønn", hvor "den miskunnsrike
far" er midtpunktet: skinnfrihetens forlokkelse, avreisen hjemmefra, den
store nød sønnen befinner seg i etter å ha satt formuen
overstyr; ydmykelsen ved å være nødt til å
røkte griser, og enda verre, ønsket om å fylle maven med de
skolmene grisene får; tanken på det han hadde mistet; angeren og
beslutningen om vedgå sin skyld overfor faren; hjemveien; den rause
mottagelsen faren gir ham; farens glede - alt dette beskriver typiske trekk ved
omvendelsesprosessen. Den fine drakten, ringen og festmåltidet er tegn på det nye,
rene, verdige og gledefylte liv som venter det mennesket som vender tilbake til
Gud og til familiens skjød, Kirken. Bare Kristi hjerte, som kjenner
dybdene i sin Fars kjærlighet, kunne være i stand til å
åpenbare for oss det avgrunnsdype i Hans kjærlighet på
så enkel og vakker en måte.
|