VI. Botens og forsoningens sakrament

1440 Synd er i første rekke å såre Gud, å bryte fellesskapet med Ham. Samtidig skader den fellesskapet med Kirken. Slik har det seg at omvendelse fører med seg Guds tilgivelse og forsoning med Kirken, noe botens og forsoningens sakrament uttrykker og fullbyrder liturgisk.

Bare Gud tilgir synd

1441 Bare Gud tilgir synd. Siden Jesus er Guds Sønn, sier Han om seg selv: "Menneskesønnen har her på jorden makt til å tilgi synder" (Mark 2, 10), og Han utøver sin guddommelige makt: "Dine synder er deg tilgitt" (Mark 2, 5; Luk 7, 48). Ja, i kraft av sin guddommelige myndighet gir Han mennesker slik makt for å utøve den i Hans navn.

1442 Kristus ville at Hans Kirke, i sin bønn, sitt liv og sin gjerning, helt og fullt skulle være tegn og redskap for den tilgivelse og forsoning Han vant oss ved sitt blod. Makt til å forlate synder overgav Han imidlertid til aposteltjenesten. Den har i oppdrag "å formidle forliket" (2 Kor 5, 18). Apostlene er sendt "på Kristi vegne", og "det er Guds appell" som lyder og formaner oss gjennom dem: "La dere forlike med Gud" (2 Kor 5, 20).

Forsoning med Kirken

1443 Under sitt offentlige virke tilgav ikke Jesus bare synder, Han tilkjennegav også hvilken virkning syndsforlatelsen hadde: Han opptok tilgitte syndere på nytt i Gudsfolkets fellesskap, det fellesskap synden hadde fjernet, ja, utelukket dem fra. Et lysende tegn på dette er at Jesus lar syndere sitte til bords med seg, ja, Han setter seg selv til bords hos dem, noe som på en rørende måte uttrykker både Guds tilgivelse og tilbakekomst til Gudsfolkets skjød.

1444 Ved å gi apostlene del i sin egen makt til å tilgi synder, gir Herren dem også myndighet til å forlike syndere med Kirken. Denne kirkelige siden av deres oppgave kommer særlig til uttrykk i Kristi personlige ord til Simon Peter: "Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene" (Matt 16, 19). "Den myndighet Peter har mottatt til å binde og løse, er uten tvil også blitt tildelt apostelkollegiet i forening med sitt hode (Matt 18, 18; 28, 16-20)".

1445 Ordene løse og binde betyr: den dere utelukker fra deres fellesskap, skal være utelukket fra fellesskapet med Gud; den dere gjenopptar i deres fellesskap, vil Gud også gjenoppta i sitt. Forsoning med Kirken kan ikke skilles fra forsoning med Gud.

Tilgivelsens sakrament

1446 Kristus innstiftet botssakramentet for alle syndige medlemmer av Kirken, fremfor alt for dem som er falt i alvorlig synd etter dåpen, og slik har mistet dåpens nåde og såret det kirkelige fellesskap. Dem gir botens sakrament en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den rettferdiggjørende nåde. Kirkefedrene fremstiller dette sakramentet som "en annen redningsplanke etter det skipbrudd tapet av nåden er".

1447 Den konkrete form under hvilken Kirken har utøvet den makt den mottok fra Herren, har variert meget i århundrenes løp. I de første århundrer var forsoningen av kristne som hadde begått særlig alvorlige synder etter dåpen (for eksempel avgudsdyrkelse, mord eller ekteskapsbrudd), underlagt meget streng kirketukt. Etter den måtte pønitentene gjøre offentlig bot for sine synder, ofte i mange år, før de kunne oppnå forlik. Man ble bare sjelden opptatt i denne "pønitentenes orden" (som bare angikk visse alvorlige synder), og i enkelte regioner bare én gang i livet. I løpet av det 7. århundre bragte irske misjonærer til Kontinentet, under innflytelse fra Østens monastiske tradisjon, skikken med "privat" bot som ikke krever lange og offentlige botsøvelser før forliket med Kirken kommer i stand. Sakramentet ble fra da av fullbyrdet på en mer hemmelig måte mellom pønitenten og presten. Denne nye skikken åpnet for muligheten til å gjenta sakramentet og dermed til å søke det regelmessig. Den gjorde det mulig å meddele syndsforlatelse både for alvorlige og for mindre alvorlige synder under én og samme sakramentale feiring. I store trekk er det denne formen for botsfeiring Kirken praktiserer den dag i dag.

1448 Gjennom de forandringer kirketukt og feiring av dette sakramentet har gjennomgått i århundrenes løp, er det samme grunnstruktur som legges for dagen. Den innebærer to elementer som begge er like vesentlige; på den ene siden det det mennesket gjør som omvender seg under Den Hellige Ånds tilskyndelse, nemlig anger, skrifte og bot; på den annen side det Gud gjør ved Kirkens mellomkomst. Kirken som gjennom biskopen og hans prester meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene, ber også for synderen og gjør bot sammen med ham. Slik blir synderen helbredet og gjeninnsatt i det kirkelige fellesskap.

1449 Det absolusjonsformular som er i bruk i den latinske Kirke, gir uttrykk for de vesentlige elementer i dette sakramentet: det er all miskunns Far som er all tilgivelses kilde. Han fullbyrder forsoningen av syndere ved sin Sønns påske og ved sin Ånds gave, gjennom Kirkens bønn og tjeneste:

Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin Kirkes tjeneste tilgivelse og fred. Så forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.