|
1450
"Boten krever av synderen at han med glede godtar alt det som inngår
i den: i hjertet anger, i munnen bekjennelse, i væremåte full
ydmykhet og helsebringende bot".
1451
Av det den skriftende gjør, er det angeren som kommer først. Den
er "smerte i sjelen og avsky for den synd som er begått, med det
forsett aldri mer å synde".
1452
Når anger springer ut av kjærlighet til Gud som elskes fremfor alt
annet, kalles den "fullkommen" (kjærlighetsruelse, contritio).
Slik anger sletter ut mindre alvorlige synder; den oppnår også
tilgivelse for dødssynder dersom den innbærer det faste forsett
å søke det sakramentale skriftemål så snart dette er
mulig.
1453
Det som kalles "ufullkommen" anger (attritio), er også en gave
fra Gud, en tilskyndelse fra Den Hellige Ånd. Den oppstår ved
tanken på syndens heslighet eller på grunn av frykt for evig
fordømmelse og annen straff som truer synderen (fryktanger). Slikt
samvittighetsnag kan føre til en indre utvikling som bringes til modning
med nådens hjelp, ved den sakramentale absolusjon. I seg selv
oppnår imidlertid den ufullkomne anger ikke tilgivelse for alvorlige synder,
men den åpner for å motta den i botens sakrament.
1454 Man
bør forberede seg på å motta sakramentet ved å ransake
sin samvittighet i lys av Guds Ord. De tekster som passer best til dette,
finnes de ti bud og i Evangelienes og apostelbrevenes morallære:
bergprekenen og apostlenes undervisning.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
Syndsbekjennelse
1455
Å skrifte sine synder (syndsbekjennelse) er, også fra et rent
menneskelig synspunkt, en befrielse og gjør det lettere for oss å
forlike oss med våre medmennesker. Ved syndsbekjennelsen stiller
mennesket seg ansikt til ansikt med de synder det har gjort seg skyldig i; det
tar ansvaret for dem, og dermed åpner det seg på nytt for Gud og
for det kirkelige fellesskap slik at en ny fremtid blir gjort mulig.
1456
Å skrifte syndene for en prest er en vesentlig del av botens sakrament:
"Pønitentene skal skrifte alle de dødssynder de er seg
bevisst etter alvorlig samvittighetsransakelse, selv om de er meget hemmelige
og bare begått mot de to siste av de ti bud, for undertiden sårer
disse sjelen dypere og er farligere enn de som er allment kjent":
Slik har det seg at
når Kristi troende etter beste evne søker å skrifte alle de
synder som de kommer i hu, legger de dem uten tvil frem for den guddommelige
miskunn som tilgir alt. De som opptrer annerledes og med vitende og vilje
holder noe tilbake, legger intet frem for den guddommelige godhet som kan
tilgis gjennom presten. "For dersom den syke skammer seg over å vise
såret sitt til legen, kan ikke legekunsten hele noe den ikke kjenner
til".
1457
Ifølge Kirkens påbud "skal enhver troende som har nådd
skjels år og alder, i det minste én gang i året skrifte de
alvorlige synder han er seg bevisst". Den som har en
dødssynd på samvittigheten, bør ikke motta den hellige
kommunion, selv om han føler oppriktig anger, uten på
forhånd å ha mottatt den sakramentale absolusjon, om han da ikke har en
alvorlig grunn til å kommunisere, og det ikke er mulig å finne en
skriftefar. Barn må motta botens
sakrament før de mottar den hellige kommunion første gang.
1458
Selv om det ikke strengt tatt er nødvendig å skrifte de
dagligdagse synder (venielle synder), anbefaler allikevel Kirken det sterkt. Regelmessig å skrifte
våre mindre alvorlige synder hjelper oss nemlig til å forme
vår samvittighet, til å kjempe mot våre dårlige
tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å
gjøre fremskritt i Åndens liv. Ved ofte å motta Faderens
miskunn i gave gjennom sakramentet ledes vi til å være barmhjertige
slik Han er det:
Den som bekjenner
sine synder, handler i samsvar med Gud. Gud anklager deg for dine synders
skyld; når du gjør det samme, slutter du deg til Ham. Mennesket og
synderen er så å si to forskjellige ting: er det tale om mennesket,
er det Gud som har skapt det; er det tale om synderen, er det menneskets verk.
Ødelegg det du har gjort, slik at Gud kan frelse det Han har skapt
(...). Når du begynner å hate det du har gjort, da er det dine gode
gjerninger begynner, for du anklager dine onde. Begynnelsen på gode
gjerninger er bekjennelsen av de onde. Du gjør sannheten, og du kommer
til lyset.
1459
Mange synder skader vår neste. Man må gjøre alt som er mulig
for å gjenopprette skaden (for eksempel ved å gi tibake ting som er
blitt stjålet, renvaske den som er blitt baktalt, bøte på
sår). Simpel rettferdighetssans krever dette. Men i tillegg sårer
og svekker synden synderen selv og hans forhold til Gud og nesten. Syndstilgivelsen
fjerner synden, men den gjør ikke god igjen den uorden synden har voldt. Synderen reiser seg fra
syndens sykeleie, men det gjenstår fremdeles å oppnå full
åndelig førlighet. Han må derfor ytterligere gjøre
noe for å gjøre godt igjen det han har forbrutt: han må
"yte godtgjørelse" eller "sone" for sine synder.
Denne godtgjørelsen kalles også "bot".
1460
Den bot skriftefaren ilegger skriftebarnet, må ta hensyn til den
skriftendes personlige situasjon og søke hans åndelige beste.
Så langt det er mulig, skal den svare til syndenes art og alvorlighet.
Den kan bestå i bønn, gave, barmhjertighetsgjerninger, tjeneste
for nesten, frivillig avkall, offer, og fremfor alt i å bære
vårt kors med tålmodighet. Slike
botsøvelser hjelper oss til å likedannes med Kristus som alene
sonet for våre synder én gang for alle. De setter oss i stand til å
bli den oppstandne Kristi medarvinger, "så sant vi tar del i hans
lidelse, sammen med ham" (Rom 8, 17):
Men denne vår godtgjørelse som vi
yter for våre synder, er ikke slik at den ikke skjer gjennom Kristus
Jesus; for vi som av oss selv, slik vi er, intet kan, - vi, med Hans medvirken,
"han som gir oss styrke, kan alt" (Fil 4, 13). Slik har ikke
mennesket noe det kan rose seg av, men all vår ros er i Kristus (...), i
hvem vi yter godtgjørelse og "bærer frukter som er boten
verdig" (Luk 3, 8), frukter som henter sin kraft fra Ham, av Ham
bæres frem for Faderen og ved Ham finner velbehag for Faderens
åsyn.
|