|
1461
Siden Kristus betrodde sine apostler med forsoningstjenesten, fortsetter biskopene,
apostlenes etterfølgere, og presbyterne, biskopenes medarbeidere,
å utføre denne tjenesten. Det er nemlig biskopene og presbyterne
som i kraft av ordinasjonssakramentet har makt til å forlate alle synder
"i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".
1462
Syndsforlatelsen forsoner med Gud, men også med Kirken. Biskopen, som overhode for
lokalkirken, er derfor fra gammelt av blitt ansett for å være den
som i første rekke er blitt betrodd med den tjeneste og den makt å
forsone; det er han som bestemmer over kirketukten. Hans medarbeidere,
presbyterne, utøver den i den monn de har fått det i oppdrag,
enten av sin biskop (eller en ordensforstander) eller av paven, slik
kirkeretten foreskriver.
1463
Visse særlig alvorlige synder straffes med ekskommunikasjon, den hardeste
kirkestraff som finnes, og som utelukker fra mottagelse av sakramentene og
visse kirkelige handlinger. Opphevelsen av denne kan følgelig etter
kirkeretten bare foretas av paven, av stedets biskop eller av de prester som
har fått fullmakt til det av dem. Ved livsfare kan enhver
prest, selv den som er ikke har rett til å høre skriftemål,
avløse fra all synd og all ekskommunikasjon.
1464
Prestene bør oppmuntre de troende til å gjøre bruk av botens
sakrament og selv være tilgjenglige for å feire det hver gang
kristne ber om det, innenfor rimelighetens grenser.
1465
Når han feirer botens sakrament, utfører presten den gode hyrdes
tjeneste, Han som søker det fortapte får, han tjener lik den gode
samaritaner som steller sår, lik faren som venter på den fortapte
sønn og tar imot ham når han vender hjem, lik den rettferdige
dommer som ikke går etter persons anseelse, og som avsier en dom som
både er rettferdig og barmhjertig. Kort sagt er presten tegn og redskap
for Guds miskunnsrike kjærlighet til synderen.
1466
Skriftefaren er ikke herre over Guds tilgivelse, men tilgivelsens tjener.
Sakramentets tjener må gjøre Kristi hensikt og kjærlighet
til sin. Han må ha velprøvet kjennskap til hvordan en
kristen skal leve, ha erfaring i menneskelige saker og vise respekt og
finfølelse overfor den som har falt; han må elske sannheten,
være tro mot Kirkens læreembede og tålmodig føre den
skriftende til helbredelse og full modenhet. Han må be og gjør bot
for vedkommende, idet han overgir ham til Herrens miskunn.
1467 Så
stor og så delikat som denne tjenesten er, og på grunn av den
aktelse man skylder dem som skrifter, erklærer Kirken at hver prest som
hører skriftemål, er pålagt full og hel taushetsplikt
angående de synder hans skriftebarn har skriftet, under trussel om meget
streng straff. Han kan heller ikke gi til kjenne det han har fått
vite om pønitentenes liv gjennom skriftemålet. Denne
hemmeligheten, som ikke kjenner til unntak, kalles det "sakramentale
segl", for det som den skriftende har gjort presten kjent med, forblir
"forseglet" av sakramentet.
|