|
1468
"Hele virkningen av boten består i å gjeninnsette oss i Guds
nåde og gjenforene oss med Ham i stort vennskap". Målet med og virkningen
av dette sakramentet er altså å forlikes med Gud. I dem som mottar
botssakramentet med et angerfullt hjerte og med en religiøs innstilling,
"følges det av fred og en rolig samvittighet, ledsaget av stor
åndelig trøst". For sakramentet for forsoning
med Gud fører til en sann "åndelig oppstandelse", en
gjeninnsettelse i den verdighet og de goder livet som Guds barn gir. Det største av disse
goder er vennskapet med Gud (Luk 15, 32).
1469 Dette
sakramentet forsoner oss med Kirken. Synd setter skår i brødrefellesskapet
eller bryter helt med det. Botens sakrament bøter på eller
gjenoppretter det. Slik sett helbreder det ikke bare den som blir gjeninnsatt i
det kirkelige fellesskap, men har også en gunstig virkning på
Kirkens liv som har lidd på grunn av de synder ett av dets lemmer har
begått. Synderen, gjeninnsatt eller bestyrket i de helliges
samfunn, styrkes av utvekslingen av åndelige goder mellom alle levende
lemmer på Kristi legeme, enten de nå fremdeles befinner seg
på pilegrimsvandring eller allerede har nådd frem til det himmelske
fedreland:
Man må huske at forsoning med Gud
fører andre typer forsoning med seg som leger andre brudd synden har
ført til: den tilgitte pønitent forsoner seg med seg selv i dypet
av sitt vesen hvor han gjenfinner sin egen, indre sannhet; han forlikes med
sine brødre som han på én eller annen måte har fornærmet
eller såret; han forsones med Kirken; ja, han forsones med hele
skaperverket.
1470 Ved
å overgi seg til Guds barmhjertige dom i sakramentet, foregriper synderen
på sett og vis den dom han skal underkastes på slutten av dette
jordeliv. For det er her og nå, i dette liv, at vi stilles overfor valget
mellom liv og død, og det er bare ved å gå omvendelsens vei
vi kommer inn til det rike alvorlig synd stenger ute fra. Når synderen omvender seg til Kristus ved tro og
botferdighet, går han fra døden til livet, og "han står
ikke under dommen" (Joh 5, 24).
|