XI. Feiringen av botssakramentet

1480 Som alle sakramenter er også boten en liturgisk handling. Følgende elementer inngår vanligvis i feiringen: prestens hilsen og velsignelse, lesning av Guds Ord for å opplyse samvittigheten og vekke anger, og oppfordring til å angre syndene; syndsbekjennelsen som både erkjenner syndene og gir dem til kjenne overfor presten; ileggelse og godtagelse av bot; prestens absolusjon; lovprisning, takksigelse og bortsendelse med prestens velsignelse.

1481 Den bysantinske liturgi kjenner til flere absolusjonsformularer som i forbønns form vakkert gir uttrykk for tilgivelsens mysterium: "Måtte Gud, Han som ved profeten Natan tilgav David da han hadde bekjent sine synder, og Peter da han hadde grått bittert, og synderinnen da hun hadde vætet Hans føtter med sine tårer, og tolleren og den fortapte sønn, måtte den samme Gud tilgi deg gjennom meg synder, både i dette liv og i det neste, og måtte Han kalle deg inn for sin skrekkinnjagende domstol uten å fordømme deg, Han som er velsignet fra evighet til evighet. Amen".

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1482 Botens sakrament kan også finne sted innenfor rammen av en felles feiring hvor man sammen forbereder seg på skriftemålet, og i fellesskap takker for den tilgivelse man har fått. Her blir det personlige skriftemål og den individuelle syndsforlatelse satt inn i rammen av en Ordets liturgi, med lesninger og homilie, felles samvittighetsransakelse, felles bønn om tilgivelse, Fadervår og felles takksigelse. En slik felles feiring uttrykker klarere botens kirkelige preg. Uansett på hvilken måte botssakramentet feires, er det imidlertid alltid etter sin natur en liturgisk handling, og derfor kirkelig og offentlig.

1483 I alvorlige nødstilfeller kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Et slikt nødstilfelle kan oppstå når det foreligger umiddelbar dødsfare uten at presten eller prestene har tilstrekkelig tid til å høre hver enkelts skriftemål. Nødstilfelle kan også foreligge når det i forhold til antall skriftebarn ikke finnes skriftefedre nok til å høre individuelle skriftemål innen rimelig tid, slik at de som søker til skrifte, uten feil fra deres side, lenge ville måtte være den sakramentale nåde eller den hellige kommunion foruten. I slike tilfeller må de troende, for at absolusjonen skal være gyldig, ha til hensikt å skrifte sine alvorlige synder individuelt når de får anledning til det. Det er bispedømmets biskop som dømmer om hvorvidt forholdene for en generell absolusjon er til stede. Stor sammenstimling av troende på store festdager eller til pilegrimsferder utgjør ikke et alvorlig nødstilfelle.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1484 "Den fullstendige og individuelle syndsbekjennelse etterfulgt av absolusjon forblir den eneste ordentlige måte for de troende å forsones med Gud og Kirken på, hvis da ikke fysisk eller moralsk umulighet fritar for slik syndsbekjennelse". Det er ikke uten grunn det forholder seg slik. Kristus handler i hvert av sakramentene. Han henvender seg personlig til hver enkelt synder: "Min sønn, dine synder er deg tilgitt" (Mark 2, 5); Han er legen som tar seg av den enkelte syke som trenger Ham for å bli frisk; Han reiser dem opp igjen og fører dem tilbake til brødrefellesskapet. Det personlige skriftemål er derfor den mest talende form for forsoning med Gud og med Kirken.

Kort sagt

1485 Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: "Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt" (Joh 20, 22-23).

1486 Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487 Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488 Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489 Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490 Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491 Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492 Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den "fullkommen"; skyldes den andre årsaker, kalles den "ufullkommen".

1493 Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494 Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for "godtgjørelse" eller "bot", for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495 Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496 De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake; forsoning med Kirken; ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til; ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497 Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498 Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.