V. Vandringsbrødet, den kristnes siste sakrament

1524 I tillegg til sykesalvingen rekker Kirken eukaristien som vandringsbrød til dem som er i ferd med å forlate dette liv. Kommunionen ved Kristi legeme og blod i det øyeblikk man er i ferd med å gå til Faderen, får en særlig mening og betydning. Den er det evige livs sæd og oppstandelsens kraft, slik Herren har sagt: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg oppreise på den ytterste dag" (Joh 6, 54). Eukaristien, den døde og oppstandne Kristi sakrament, blir her sakramentet for overgangen fra død til liv, fra denne verden til Faderen.

1525 Slik dåpens, fermingens og eukaristiens sakramenter utgjør et hele som kalles "den kristne innvielses sakramenter", slik kan man si at når den kristnes liv er til ende, utgjør boten, den hellige salving og eukaristien, som vandringsbrød, "sakramentene som gjør rede til det himmelske fedreland", eller de sakramenter som fører pilegrimsgangen til veis ende.

Kort sagt

1526 "Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt" (Jak 5, 14-15).

1527 Sykesalvingens sakrament har det øyemed å meddele en særlig nåde til kristne som lider under de vanskeligheter alvorlig sykdom og alderdom fører med seg.

1528 Det passende øyeblikk for å motta den hellige salving er med sikkerhet kommet når den troende begynner å komme i dødsfare på grunn av sykdom eller alderdom.

1529 Hver gang en kristen blir alvorlig syk, kan han motta den hellige salving, og likeledes når sykdommen forverres etter at han har mottatt den.

1530 Bare prester (presbytere og biskoper) kan meddele sykesalvingens sakrament; for å meddele det benytter de seg av olje som er velsignet av biskopen, eller om nødvendig av forrettende presbyter selv.

1531 Det vesentlige i feiringen av sakramentet består i å salve den syke på panne og hender (i den romerske ritus) eller på andre legemsdeler (i Østen). Salvingen ledsages av forrettende prests liturgiske bønn om dette sakramentets særlige nåde.

1532 Den særlige nåde sykesalvingens sakrament gir, har disse virkninger:

den sykes forening med Kristi lidelse, til beste for ham selv og for hele Kirken; trøst, fred og mot til å bære sykdommens og alderdommens lidelser som en kristen; syndenes forlatelse dersom den syke ikke har kunnet motta den gjennom botssakramentet; helbredelse, dersom dette er til sælebot: forberedelse til overgangen til det evige liv.