|
1537
Ordet ordo betegnet i den romerske antikk de forskjellige stender (eller skikt)
i samfunnet, særlig den styrende stand. Ordinatio betyr innlemmelse i en ordo.
I Kirken finnes det ulike stender som Tradisjonen, ikke helt uten belegg i Den
Hellige Skrift, fra gammelt av har kalt
takseis (på gresk), ordines: slik taler liturgien om ordo episcoporum,
ordo presbyterorum, ordo diaconorum. Andre grupper betegnes også som en
ordo: katekumener, jomfruer, ektefolk, enker...
1538
Innlemmelse i én av disse kirkelige stender fant sted ved en rite som
kaltes ordinatio, en religiøs og liturgisk handling, som var en vielse,
en velsignelse eller et sakrament. I våre dager er ordet ordinasjon
forbeholdt den sakramentale handling som innlemmer i biskopenes, presbyternes
eller diakonenes ordo, og som er noe langt mere enn et enkelt valg, utnevnelse,
fullmaktsoverdragelse eller innsettelse fra fellesskapets side, da den meddeler
en gave fra Den Hellige Ånd som gjør det mulig å
utøve en "hellig makt" (sacra potestas) som bare kan komme fra
Kristus selv, gjennom Hans Kirke. Ordinasjonen kalles også vigsel
(consecratio), da den er en utvelgelse og en innsettelse Kristus selv foretar,
for sin Kirke. Biskopens håndspåleggelse sammen med
vigselsbønnen utgjør vielsens synlige tegn.
|