III. Samtykket til ekteskap

1625 Ektepakten inngås mellom en døpt mann og en døpt kvinne, som er fri til å inngå ekteskap, og som frivillig gir sitt samtykke. "Å være fri" betyr:

ikke å handle under tvang; ikke være hindret av noen naturlov eller kirkelov.

1626 Kirken mener at det er det gjensidige samtykket brudefolkene gir hverandre, som er det uunnværlig element "som gjør ekteskapet". Uten samtykke intet ekteskap.

1627 Samtykket består i "en menneskeverdig handling hvor ektefolkene gjensidig gir seg til og tar imot hverandre": "Jeg tar deg til ekte". Dette samtykket som binder brudefolkene til hverandre, fullbyrdes ved at de to "blir ett legeme".

1628 Samtykket må være en viljesakt fra begges side, fri fra tvang eller alvorlig ytre frykt. Ingen menneskelig makt kan tre i et slikt samtykkes sted. Uten frihet er ekteskapet ugyldig.

1629 Dette er årsaken (samt andre årsaker som gjør at intet ekteskap er blitt inngått) til at Kirken, etter at saken er blitt fremlagt for rettmessig kirkelig domstol, kan kjenne "ekteskapet intet", det vil si at det aldri har funnets noe ekteskap. I slike tilfeller er partene fri til å gifte seg, på betingelse av at de overholder de naturlige forpliktelser et tidligere samliv har ført til.

1630 Presten (eller diakonen) som medvirker under feiringen av ekteskapet, tar imot brudefolkenes samtykke og gir dem Kirkens velsignelse. Den geistliges (og vitnenes) nærvær er synlig uttrykk for at ekteskapet angår Kirken.

1631 Dette er grunnen til at Kirken vanligvis krever av sine troende at ekteskap inngås etter den kirkelig form. Flere grunner bidrar til å forklare denne bestemmelsen:

den sakramentale inngåelse av ekteskapet er en liturgisk handling. Dermed bør den feires i Kirkens offentlige liturgi; ekteskapet fører inn i en kirkelig ordo (stand), det medfører rettigheter og plikter innenfor Kirken, ektefolkene imellom og overfor barna; siden ekteskapet er en livsform innenfor Kirken, må man ha sikkerhet for at det er blitt inngått (derav kravet om vitner); samtykket gitt i full offentlighet, beskytter ja-ordet, som er blitt gitt én gang for alle, og hjelper til å forbli trofast mot det.

1632 Ekteskapsforberedelsen er av største betydning, slik at brudefolkene kan gi sitt ja fritt og i full bevissthet om sitt ansvar, og for at ektepakten kan bygge på trygg og varig menneskelig og kristen grunn:

Den beste forberedelse er foreldres og familiers forbilde og oppdragelse.

Sjelesørgernes og den kristne menighets rolle som "Guds familie" er uunnværlig for at ekteskapets og familiens menneskelige og kristne verdier skal kunne føres videre, ikke minst i våre dager da mange unge har erfaring med splittede familier som ikke på tilstrekkelig måte er i stand til å ivareta denne innføringen:

Ungdommen skal i rett tid, og fremfor alt i selve hjemmet, få den hensiktsmessige opplæring de har behov for i den ekteskapelige kjærlighets verdighet, oppgave og fullbyrdelse. Når de er oppdratt til kyskhet, vil de, når tiden er inne, lettere kunne gifte seg etter en sømmelig forlovelsestid.

Blandede ekteskap og ulikhet i gudsdyrkelse ("disparitas cultus")

1633 I mange land er det ganske vanlig med blandede ekteskap (mellom en katolikk og en døpt ikke-katolikk). Disse krever særlig oppmerksomhet fra ektefellenes og sjelesørgernes side; i tilfelle ekteskap med ulikhet i gudsdyrkelse (disparitas cultus) (mellom en katolikk og en ikke-døpt) er enda større påpasselighet påkrevet.

1634 Forskjell i kirketilhørighet mellom ektefeller utgjør ikke noen uoverstigelig hindring for ekteskap når de er i stand til å dele det de har tatt imot fra hvert sitt kirkesamfunn, og å lære av hverandre hvordan hver av dem opplever sin trofasthet mot Kristus. Men vanskelighetene med blandede ekteskap skal heller ikke undervurderes. De skyldes den kjensgjerning at splittelsen mellom kristne ennå ikke er overvunnet. Ektefellene kan komme til å oppleve splittelsens tragedie innenfor hjemmets fire vegger. Forskjell i gudsdyrkelse kan ytterligere forsterke disse vanskelighetene. Ulikheter i synet på tro, ja, også i synet på ekteskapet, men også ulik religiøs mentalitet kan bli kilde til spenninger i ekteskapet, særlig angående barneoppdragelsen. Da kan fristelsen til religiøs likegyldighet fort melde seg.

1635 Ifølge gjeldende rett innenfor den latinske Kirke må et blandet ekteskap inngås med uttrykkelig tillatelse fra kirkelig myndighet for å være lovlig. I tilfelle disparitas cultus må det foreligge uttrykkelig fritak fra forhindringen for at ekteskapet skal være gyldig. Slik tillatelse eller slikt fritak forutsetter at partene er kjent med og ikke utelukker målet med ekteskapet og de vesentlige kjennetegn ved det, samt at den katolske part bekrefter sine forpliktelser, som den ikke-katolske part er blitt gjort kjent med, til å bevare sin tro og sikre at barna blir døpt og oppdradd i Den Katolske Kirke.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1636 I mange deler av verden har det, takket være den økumeniske dialog, lykkes angjeldende kirkesamfunn å få i stand felles sjelesorg for blandede ekteskap. Den har til oppgave å hjelpe ektefellene til å leve i sin spesielle livssituasjon i lys av troen. Den skal også hjelpe dem til å overvinne spenninger mellom de forpliktelser de har mot hverandre, og de forpliktelser de har overfor sine respektive kirkesamfunn. Den skal oppmuntre til å utvikle det som de har felles i troen, og til å bære over med det som skiller dem ad.

1637 I ekteskap med ulikhet i gudsdyrkelse påligger det den katolske part en særlig oppgave: "For den hedenske ektemann helliges gjennom hustruen, og den hedenske hustru gjennom sin troende ektemann" (1 Kor 7, 14). Det er en stor glede for den kristne ektefelle og for Kirken dersom denne "helliggjørelsen" fører til at den andre frivillig omvender seg til den kristne tro. Oppriktig ekteskapelig kjærlighet, ydmyk og tålmodig etterlevelse av familielivets dyder og utholdende bønn kan forberede den vantro ektefelle på å ta imot omvendelsens nåde.