V. Den ekteskapelige kjærlighets goder og utfordringer

1643 "Kjærlighet mellom ektefeller innebærer en helhet hvor alt det som utgjør personligheten inngår - kropp og instinkt, sterke følelser og alt følelsesliv, sinnets og viljens lengsler -; den har en dyp forening for øye, en forening som overgår foreningen til ett legeme, og som fører til å bli ett hjerte og én sjel; den krever uoppløselighet og trofasthet i den gjensidige og ugjenkallelige hengivelse til hverandre; den stiller seg åpen for fruktbarhet. Det dreier seg her om vanlige kjennetegn på all naturlig ekteskapelig kjærlighet, men disse gis en ny mening som ikke bare renser og styrker dem, men hever dem opp slik at de blir uttrykk for kristne verdier i egentlig forstand".

Ekteskapets enhet og uoppløselighet

1644 Kjærligheten mellom ektefeller krever etter sin natur at deres personlige livsfellesskap, som omfatter hele deres liv, skal være ett og uoppløselig: "Altså er de ikke lenger to, men ett legeme" (Matt 19, 6). "De er kalt til uopphørlig å vokse i fellesskap gjennom daglig trofasthet mot løftet om å gi seg hen til hverandre som ekteskapet innebærer". Dette menneskelige fellesskap blir bekreftet, renset og fullendt ved det fellesskap i Jesus Kristus som ekteskapssakramentet gir. Det utdypes ved felles trosliv og ved felles mottagelse av eukaristien.

1645 "Ved den fulle og hele gjensidige kjærlighet skal mannens og kvinnens likeverd som mennesker erkjennes og bli et talende uttrykk for ekteskapets enhet slik Gud har stadfestet den". Flergifte står i motsetning til slikt likeverd og til ekteskapelig kjærlighet som er én og utelukker andre partnere.

Trofasthet i ekteskapet ()

1646 Kjærligheten mellom ektefolk krever etter selve sin natur usvikelig trofasthet. Dette er en følge av at ektefolkene gir seg til hverandre. Kjærligheten vil seg endegyldig. Den kan ikke være "på prøve". "Sammen med hensynet til barna stiller denne intime forening, hvorved to mennesker gir seg til hverandre, krav om ektefellenes fulle troskap og foreskriver at deres enhet skal være uoppløselig".

1647 Den dypeste årsak til dette finner vi i Guds trofasthet mot sin pakt, Kristi trofasthet mot Kirken. I kraft av ekteskapets sakrament settes ektefellene i stand til å synliggjøre denne trofastheten og til å vitne om den. Gjennom sakramentet får ekteskapets uoppløselighet en ny og dypere mening.

1648 Det kan forekomme vanskelig, ja, umulig å binde seg til et menneske for livet. Desto viktigere er det da å forkynne Det Glade Budskap om at Gud elsker oss med en ugjenkallelig og endegyldig kjærlighet, at ektefellene har del i denne kjærligheten, at den bærer og støtter dem, og at de ved sin troskap kan være vitner om Guds trofaste kjærlighet. De ektepar som ved Guds nådes hjelp avlegger et slikt vitnesbyrd, ofte under temmelig vanskelige forhold, fortjener det kirkelige fellesskaps takknemlighet og støtte.

1649 Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

1650 Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord ("En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd": Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651 Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

I fruktbarhetens tjeneste ()

1652 "Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed":

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at "det er ikke godt for mennesket å være alene" (Gen 2, 18), og som "fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne" (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: "Vær fruktbare og bli mange" (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653 Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654 De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.