Fjerde kapitel: Andre liturgiske feiringer

1. artikkel: Sakramentaliene

1667 "I tillegg til sakramentene har Kirken, vår hellige mor, innstiftet sakramentaliene. Disse er hellige tegn som likesom etterligner sakramentene. De uttrykker først og fremst åndelige gaver som oppnås ved Kirkens bønn. Gjennom dem forberedes mennesker til å ta imot hva fremfor alt sakramentene har å gi, og dertil bidrar de til å hellige ulike situasjoner i livet".

Sakramentalienes særpreg

1668 De er innstiftet av Kirken for å hellige visse kirkelige tjenester, visse livsformer, høyst ulike omstendigheter i kristenlivet, på samme måte som bruken av ting som er til nytte for mennesket. Alt etter biskopenes pastorale vurdering kan de også imøtekomme særlige kulturelle og historiske behov i kristenfolket i et bestemt strøk eller en bestemt tidsepoke. De inneholder alltid en bønn, ofte ledsaget av et bestemt tegn, slik som håndspåleggelse, korstegn, bestenkning med vievann (til minne om dåpen).

1669 De hører inn under dåpens prestedømme: enhver som er døpt, er kalt til å være en "velsignelse" og til å velsigne. Derfor kan legfolk meddele visse velsignelser; jo nærmere en velsignelse er knyttet til kirkelig og sakramentalt liv, desto mere forbeholdes den ordinerte embedsbærere (biskoper, prester eller diakoner).

1670 Sakramentaliene meddeler ikke Den Hellige Ånds nåde på den måte sakramentene gjør, men ved Kirkens bønn forbereder de på å motta nåden og gjør skikket til å samarbeide med den. "Dette vil da si at for de troende som således er rede til det, kan praktisk talt alle livets begivenheter helliges av den guddommelige nåde som har sitt utspring i påskens mysterium - i Kristi lidelse, død og oppstandelse. For det er derfra samtlige sakramenter og sakramentalier henter sin kraft. Og der gis knapt noen rettmessig bruk av materielle ting som ikke kan innstilles på dette mål: menneskers helligelse og Guds lovprisning".

Ulike former for sakramentalier

1671 Blant sakramentaliene finner vi først velsignelsene (av personer, av mat, av ting og av steder). Enhver velsignelse er en lovprisning av Gud og bønn om å få motta Hans gaver. I Kristus er vi kristne velsignet av Gud Fader "med alle åndelige gaver" (Ef 1, 3). Slik har det seg at Kirken meddeler velsignelsen under påkallelse av Jesu navn og vanligvis ved å tegne Kristi hellige korstegn.

1672 Visse velsignelser har varig virkning: de vigsler mennesker til Gud og setter ting og steder til side for liturgisk bruk. Blant dem som angår mennesker - og som ikke må forveksles med sakramental ordinasjon - har vi velsignelsen av abbeden eller abbedissen i et kloster, vigsel av jomfruer og enker, riten ved avleggelse av klosterløfter og velsignelse til visse tjenester i Kirken (lektorer, akolytter, kateketer osv.). Som eksempel på velsignelse av ting kan nevnes vigsel eller velsignelse av kirker og altere, velsignelse av de hellige oljer, av hellige kar og paramenter, kirkeklokker osv.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

1673 Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle.

Folkereligiøsitet

1674 Utenom den sakramentale liturgi og sakramentaliene må katekesen ta hensyn til de troendes fromhetsformer og folkereligiøsiteten. Kristenfolkets religiøse sans har til alle tider gitt seg utslag i ulike former for fromhetsuttrykk som omgir Kirkens sakramentale liv, slik som æring av relikvier, valfarter til helligdommer, pilegrimsferder, prosesjoner, korsveisandakter, religiøse danser, rosenkransen, medaljer osv.

1675 Disse uttrykksformene står i forlengelsen av Kirkens liturgiske liv, men erstatter det ikke: "[De] må imidlertid ta hensyn til den liturgiske årstid og også ellers være i samsvar med liturgien; de må på én eller annen måte springe ut fra den og føre folket inn i den. For liturgien er, ut fra selve sitt vesen, alle slike andaktsformer langt overlegen".

1676 Det er nødvendig å utvise pastoralt skjønn for å kunne støtte og bistå folkereligiøsiteten, og, om nødvendig, rense og rette på den religiøse trang som ligger under slike andaktsformer, og for å utdype kjennskapen til Kristi mysterium. Utøvelsen av dem er underlagt biskopenes omsorg og skjønn, samt Kirkens generelle normer.

Folkereligiøsitet er i alt vesentlig en samling verdier som sammen med kristen visdom gir svar på de store spørsmål i livet. Folkelig katolsk sunn sans består i evnen til å se de store sammenhenger i livet. På denne måten trekker den på en skapende måte sammen det guddommelige og det menneskelige, Kristus og Maria, ånd og legeme, fellesskap og institusjon, enkeltmenneske og menighet, tro og fedreland, fornuft og følelsesliv. Denne visdommen er en kristen humanisme som sterkt understreker ethvert menneskelig vesens verdighet som Guds barn, som bygger et grunnleggende brorskap, lærer mennesket å møte naturen og forstå arbeidet, og som gir grunn til å leve i glede og med godt humør, selv midt oppe i de prøvelser livet byr på. Denne visdommen er det som setter folket i stand til å utøve skjønn, et evangelisk instinkt som gjør det i stand til straks å se når det er Evangeliet som først betjenes i Kirken, og når det tømmes for innhold og kveles av andre interesser.

Kort sagt

1677 Sakramentalier kalles de hellige tegn som er innstiftet av Kirken, og som har til hensikt å forberede mennesker på å motta sakramentenes frukter og å hellige ulike livssituasjoner.

1678 Blant sakramentaliene inntar velsignelsene en viktig plass. De innebærer både lovprisning av Gud for Hans verk og Hans gaver, og Kirkens forbønn om at menneskene må gjøre bruk av Guds gaver i Evangeliets ånd.

1679 I tillegg til liturgien næres kristenlivet av forskjellige former for folkefromhet som har sine røtter i ulike kulturer. Samtidig som Kirken vaktsomt søker å opplyse de ulike former for folkereligiøsitet ved troens lys, fremmer den dem som uttrykker et evangelisk instinkt og menneskelig visdom, og som beriker kristenlivet.