II. Lengsel etter lykke

1718 Saligprisningene gir svar på den naturgitte lengsel etter lykke. Denne lengsel har sin opprinnelse i Gud; det er Gud som har nedlagt den i menneskehjertet for å trekke det til seg, Han som alene kan oppfylle den:

Visst vil vi alle leve lykkelig, og i hele menneskeslekten finnes det neppe noen som ikke sier seg enig i slik en påstand, endog før den blir klart fremsatt.

Hvordan er det da jeg søker deg, Herre? Siden jeg søker livets lykke når jeg søker deg, min Gud, gi da at jeg søker deg slik at min sjel kan leve, for mitt legeme lever ved sjelen, og sjelen lever ved deg.

Gud alene metter.

1719 Saligprisningene gir målet med menneskelivet til kjenne, den sluttgyldige målsetning for menneskers handling: Gud kaller oss til sin egen salighet. Dette er et kall til hver enkelt, men også til Kirken som helhet, det nye folk av dem som har mottatt løftene og lever av dem i tro.