|
1720
Det Nye Testamente benytter seg av flere uttrykk når det skal beskrive
den salighet Gud kaller mennesket til: Gudsrikets komme; å se Gud: "Salige
er de rene av hjertet, for de skal se Gud! (Matt 5, 8); å gå inn til
gleden hos Herren; å gå inn til Guds
hvile (Hebr 4, 7-11):
Der skal vi hvile og
se; vi skal se, og vi skal elske; vi skal elske, og vi skal lovsynge. Slik blir enden uten ende. Og
hvilket annet endemål skulle vi nå ha, uten det å gå
inn i det riket som ikke har ende?
1721 Gud har
satt oss til verden for å kjenne Ham, tjene Ham og elske Ham og slik
komme til paradis. Saligheten gir oss del i den guddommelige natur (2 Pet 1, 4)
og det evige liv. I og med den går mennesket inn til Kristi herlighet og gleden i Treenighetens liv.
1722 Slik
salighet overgår all forstand og alt hva mennesket alene makter. Den er en ufortjent gave fra
Gud. Derfor kalles den overnaturlig, slik også den nåde kalles som
gjør mennesket skikket til å gå inn til gleden hos Gud.
"Salige de rene
av hjertet, for de skal se Gud". Sant nok: ifølge Hans storhet og
usigelige herlighet "kan ingen se Gud og leve", for Faderen er
ufattelig; men ifølge Hans kjærlighet og godhet mot menneskene og
etter Hans allmakt går Han så langt at Han gir dem som elsker Ham,
rett til å se Gud (...) "for det som er umulig for mennesker, er
mulig for Gud".
1723 Den lovede
salighet stiller oss overfor avgjørende moralske valg. Den maner oss til
å rense våre hjerter for ondt begjær og til å
søke Guds kjærlighet fremfor alle ting. Den lærer oss at den
sanne lykke ikke består i rikdom eller velvære, hverken i
menneskelig ære eller makt, ikke i noe menneskeverk, det være seg
aldri så nyttig, slik som vitenskap, teknikk og kunst, og heller ikke i
noen menneskelig skapning, bare i Gud alene, Han som er kilde til alt som er
godt og til all kjærlighet:
Rikdom er dagens
store guddom; mengden, menneskemassen, ærer den instinktivt. Den
måler lykke etter formue, og etter formue måler den også
anseelse (...). Alt dette kommer av overbevisningen om at med rikdom kan man
gjøre alt. Rikdom er altså én av dagens avguder og
berømmelse en annen. (...) Berømmelse, det å være
kjent og bli omtalt i verden (det man kunne kalle medieberømmelse), er
kommet til å bli sett på som et gode i seg selv, et ypperste gode,
gjenstand, den også, for formelig tilbedelse.
1724
Dekalogen, bergprekenen og apostlenes undervisning staker opp for oss den vei
som fører til himlenes rike. Vi går den skritt for skritt, ved
daglige handlinger, støttet av Den Hellige Ånds nåde. Kristi
Ords såkorn er sådd i oss, og langsomt bærer vi frukt i
Kirken til Guds ære.
1725
Saligprisningene tar opp i seg og oppfyller de løfter Gud har gitt siden
Abraham, idet de retter dem mot himlenes rike. De imøtekommer den
lengsel etter lykke Gud har nedlagt i menneskets hjerte.
1726
Saligprisningene lærer oss hvilken endelig bestemmelse Gud kaller oss
til: Gudsriket, til å se Gud, ha del i den guddommelige natur, det evige
liv, barnekåret, hvilen i Gud.
1727
Det evige livs salighet er en ufortjent gave fra Gud; den er overnaturlig, slik
den nåde er som fører dithen.
1728
Saligprisningene stiller oss overfor avgjørende valg hva jordiske goder
angår; de renser vårt hjerte slik at vi kan lære å
elske Gud fremfor alt annet.
1729
Himmelens salighet bestemmer vårt skjønn i omgangen med jordiske
goder i overensstemmelse med Guds lov.
|