|
1731
Frihet er evne, grunnfestet i fornuft og vilje, til å handle eller ikke
handle, til å gjøre dette eller noe annet, og slik foreta
overlagte handlinger ut fra seg selv. I kraft av den frie vilje er hver enkelt herre over seg
selv. Frihet er i mennesket en kraft til vekst og modning i sannhet og godhet.
Friheten når fullkommenhet når den er rettet mot Gud, vår
salighet, som mål.
1732
Så lenge friheten ikke er endelig rettet mot sitt ypperste gode, som er
Gud, innebærer den muligheten til å velge mellom det gode og det
onde, altså mellom å vokse i fullkommenhet eller å feile og
synde. Den særkjenner menneskelige handlinger i egentlig forstand. Den
blir kilde til ros eller klander, til fortjeneste eller skyld.
1733
Jo bedre vi handler, desto friere blir vi. Bare i det godes og rettferdighetens
tjeneste finnes det sann frihet. Å velge ulydighet og det onde er et
misbruk av friheten som fører til "syndens trelldom".
1734
Frihet gjør at mennesket er ansvarlig for sine handlinger, i den monn de
er frie. Å gjøre fremskritt i
dyd, i kjennskap til det gode og i askese øker viljens herredømme
over det den gjør.
1735
Tilregnelighet og ansvar for en handling kan minskes, ja, forsvinne ved
uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet, overstadige følelser
og andre psykiske og samfunnsbetingede faktorer.
1736
Enhver handling som er direkte villet, tilregnes den som utfører den:
Slik spør
Herren Adam etter synden i haven: "Hva er det du har gjort?" (Gen 3,
13). Og på samme måte spør Han Kain. Profeten Natan opptrer
på samme måte overfor kong David etter at han hadde begått
ekteskapsbrudd med Urias hustru og myrdet ham selv.
En handling kan
være indirekte villet når den kommer av forsømmelse av noe
man burde vite eller ha gjort, som for eksempel en ulykke på grunn av
uvitenhet om trafikkreglene.
1737
En virkning kan tåles når den ikke er villet av den som handler,
som for eksempel en mors utmattelse ved barnets sykeseng. En skadelig virkning
kan ikke tilregnes dersom den ikke har vært villet, hverken som mål
eller som middel i handlingen, slik som den som dør under
forsøket på å redde en som er i fare. For at skadevirkningen
skal kunne tilregnes, må den ha vært forutsebar, og den som har
utført den, må ha kunnet være i stand til å
unngå den, slik som drap utført av en bilfører i drukken
tilstand.
1738 Friheten
utøves i samspillet mellom mennesker. Ethvert menneske, skapt i Guds bilde,
har en naturgitt rett til å bli anerkjent som et fritt og ansvarlig
vesen. Alle skylder alle andre slik respekt. Retten til å gjøre
bruk av sin frihet er et krav som er uadskillelig fra menneskeverdet,
særlig i moral- og religionsspørsmål. Denne retten må
være anerkjent av staten og beskyttet, med de begrensninger som settes av
det felles gode og den offentlige orden.
|