II. Lidenskaper og moralliv

1767 I seg selv er lidenskapene hverken gode eller onde. De er moralsk kvalifiserbare i den monn de virkelig hører inn under fornuft og vilje. Lidenskapene kalles villede, "enten fordi de bestemmes av viljen eller fordi viljen ikke motsetter seg dem". For at et moralsk eller menneskelig gode skal være fullkomment, må det styres av fornuften.

1768 Store følelser bestemmer hverken menneskers moralske gehalt eller deres hellighet; de er et uuttømmelig lager for bilder og sinnsstemninger som morallivet gir seg uttrykk i. Lidenskapene er moralsk gode når de bidrar til en god handling, onde når det motsatte er tilfelle. De sansenes bevegelser som den gode vilje opptar i seg, ordner og styrer den med det gode og med saligheten som mål; den onde vilje underkaster seg uordnede lidenskaper og forsterker dem. Følelseslivet kan opptas i dyder eller forderves i laster.

1769 I kristenlivet utfører Den Hellige Ånd selv sitt verk ved å bruke hele menneskets vesen, deriblant smerte, frykt og nedstemthet, slik vi ser i Herrens angst og lidelse. I Kristus kan det menneskelige følelsesliv fullendes i nestekjærlighet og guddommelig salighet.

1770 Moralsk fullkommenhet består i at mennesket ikke beveges i retning av det gode ved viljen alene, men også ved hele sitt sanseliv, slik det sies i salmen: "Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud" (Sal 84, 3).

Kort sagt

1771 Uttrykket "lidenskaper" betegner sinnsstemninger eller følelsesliv. Gjennom sine følelser aner mennesket hva som er godt, og værer det som er ondt.

1772 De fremste lidenskaper er kjærlighet og hat, lengsel og frykt, glede, nedstemthet og sinne.

1773 Som utslag av følelseslivet er lidenskapene hverken onde eller gode. Men i den monn de hører inn under fornuft og vilje eller ikke, er de moralsk gode eller onde.

1774 Følelseslivet kan opptas i dyder eller forderves i laster.

1775 Det fullkomne moralske gode består i at mennesket ikke beveges i retning av det gode ved viljen alene, men også ved sitt "hjerte".