II. Omvendelse og samfunn

1886 (, ) Samfunnet er uomgjengelig nødvendig for at mennesket skal kunne virkeliggjøre sitt kall. Med dette mål for øye må man respektere et rettmessig hierarki mellom ulike verdier som "gjør at fysiske og instinktive sider underlegges de indre og åndelige":

Samfunnslivet må først og fremst sees på som en åndelig virkelighet. Det består nemlig i å utveksle kunnskaper i lys av sannheten, i å utøve rettigheter og oppfylle plikter, i å kappes om å søke det moralsk gode, i felles nytelse av det skjønne i alle dets tillatte former, i alltid å være rede til å gi andre del i det beste hos en selv og felles ønske om stadig større åndelig berikelse. Dette er de verdier som bør besjele og være retningsgivende for kulturliv, økonomi, samfunnsorganisering, politiske bevegelser og regimer, lovgivning og alle andre uttrykk for samfunnslivet, som er under kontinuerlig utvikling.

1887 (, ) Ombytting av mål og midler, som fører til at noe som bare er et middel, blir et mål i seg selv, eller til at mennesker betraktes som rene midler med henblikk på et mål, avføder urettferdige strukturer som "vanskeliggjør, ja, umuliggjør kristen livsførsel i samsvar med den guddommelige lovgivers bud".

1888 (, ) Det er under slike forhold man må benytte seg av enkeltmenneskets åndelige og moralske evner og stadig på nytt kreve indre omvendelse, for å oppnå samfunnsmessige forandringer som virkelig tjener til menneskets beste. Selv om hjertets omvendelse inntar førsteplassen, utelukker den langt fra, den forplikter snarere, til å sanere samfunnsordninger og livsbetingelser, når de er årsak til synd, slik at de bringes i samsvar med normene for rettferdighet og fremmer det gode i stedet for å legge hindringer i veien for det.

1889 () Uten nådens hjelp er ikke mennesket i stand til "å finne den ofte smale sti mellom feighet som gir etter for det onde, og vold som mener seg å bekjempe det, men som i virkeligheten gjør vondt verre". Dette er kjærlighetens vei, det vil si kjærligheten til Gud og nesten. Kjærligheten utgjør det største sosiale bud. Den akter på medmennesket og dets rettigheter. Den krever rettferdighet og er det eneste som setter oss i stand til å ivareta den. Den ansporer til et liv i selvoppofrelse: "Den som prøver å frelse livet, han skal miste det, mens den som setter livet til, han skal vinne det og leve" (Luk 17, 33).

Kort sagt

1890 Det finnes en viss likhet mellom enheten mellom de guddommelige Personer og det brorskap som skal råde grunnen mellom mennesker.

1891 For å utvikle seg i samsvar med sin natur har mennesket behov for sosialt liv. Visse samfunnsformer, slik som familien og staten, svarer mer umiddelbart til menneskets natur.

1892 "Prinsippet, subjektet og målet for enhver sosial dannelse er - og bør være - det enkelte menneske".

1893 Det bør oppmuntres til bred deltagelse i frivillige organisasjoner og foreninger.

1894 I følge subsidiaritetsprinsippet bør hverken staten eller storsamfunnet erstatte det initiativ og ansvar som ligger hos enkeltmennesker og lavere samfunnsinstanser.

1895 Samfunnet bør legge forholdene til rette for utøvelse av dyd, og ikke legge hindringer i dydens vei. En sunn forståelse av hierarkiet mellom verdier bør være dets inspirasjonskilde.

1896 Der hvor synd vansirer samfunnslivet, må man oppfordre til hjertets omvendelse og påkalle Guds nåde. Kjærligheten driver frem rettmessige reformer i samfunnet. Det finnes ingen løsning på sosiale spørsmål utenfor Evangeliet.