|
1897
() "Samfunnslivet ville mangle
orden og fruktbarhet dersom det ikke fantes mennesker som på lovlig vis
var blitt utstyrt med myndighet til å ta vare på samfunnets
institusjoner og til å arbeide for det felles beste på en tilfredsstillende
måte".
"Myndighet"
kaller vi det når enkeltpersoner eller institusjoner utsteder lover og
forordninger for andre mennesker, og forventer å bli adlydt.
1898 Ethvert
samfunn har behov for å bli styrt av en myndighet. Dette har sin grunn i menneskets natur. For å holde staten sammen er
det nødvendig med myndighet. Den har til oppgave så langt det er
mulig å sikre fellesskapets beste.
1899
() Den myndighet den moralske orden
krever, utgår fra Gud: "Enhver må underordne seg de
myndigheter vi har over oss. For all myndighet har sin rot i Gud, og de
styrende er innsatt av ham. Slik at den som setter seg opp mot myndighetene,
gjør opprør mot den orden Gud har fastsatt. Og opprørere
nedkaller straffen over seg selv" (Rom 13, 1-2).
1900
(, ) Plikten til å adlyde
innebærer at alle må vise myndighetene skyldig ære, akte dem,
og i den monn de fortjener det, gi uttrykk for takknemlighet og velvilje
overfor myndighetspersoner.
Fra den hellige pave
Clemens av Romas penn har vi bevart Kirkens eldste bønn for statens
myndigheter:
Gi dem, Herre,
sunnhet, fred, enighet og fasthet, slik at de på uklanderlig vis kan
utøve den myndighet som du har gitt dem. For du, himmelske Herre, evige
konge, gir menneskenes barn herlighet og ære og myndighet over det som er
på jorden. Led du, Herre, deres sinn mot det som er godt og velbehagelig
for deg, slik at de i fred og mildhet fromt utøver den myndighet som du
har gitt dem og får del i din nåde.
1901
() Selv om myndighetsutøvelse
hører med til en orden som er fastlagt av Gud, bør "valget
av regjerningsform og ledere overlates til borgernes frie beslutning".
Ulike politiske
styringsformer er moralsk sett tillatelige under den forutsetning at de bidrar
til det rettmessige felles beste for det samfunn som velger dem. Styringsformer
som er av en slik art at de strider mot naturloven, den offentlige orden og
grunnleggende menneskerettigheter, kan ikke virke til det felles beste i de
nasjoner hvor de har tvunget seg frem.
1902
(, ) En myndighet er ikke moralsk
rettmessig i kraft av seg selv. Den skal ikke opptre tyrannisk, men virke til
det felles gode "som en moralsk kraft som støtter seg til den
enkeltes frihet og ansvarsbevissthet":
Menneskelig
lovgivning er lov bare i den monn den er i samsvar med sunn fornuft; av dette
fremgår det at den er rettskraftig ut fra den evige lov. I den monn den
avviker fra fornuften, må man erklære den for urettferdig, for den
svarer ikke til begrepet lov; i stedet ville den snarere være en form for
vold.
1903
() En myndighet er bare rettmessig
dersom den søker vedkommende gruppes felles gode, og dersom den benytter
seg av moralsk sett lovlige midler for å oppnå det. Dersom lederne
skulle foreskrive urettferdige lover eller foreta seg noe som er i strid med
den moralske orden, kan ikke slike tiltak være tvingende for
samvittigheten. "I slike tilfeller opphører en myndighet å
være det den er, og utarter til undertrykkelse".
1904
"Det er å foretrekke at enhver myndighet oppveies av andre
myndighetsorganer som holder den innenfor visse grenser. Det er dette som er
"rettsstatsprinsippet" hvor det er loven som er den høyeste
instans og ikke menneskers vilkårlighet".
|