|
1905
(, ) I samsvar med menneskets natur som
samfunnsvesen forholder den enkeltes vel seg til fellesskapets gode. Det felles
gode kan bare bestemmes i forhold til enkeltmennesket:
Lev ikke for dere
selv som eneboere - som om dere allerede var rettferdige. Nei, kom sammen og søk sammen
det som gagner fellesskapet.
1906
Ved felles gode forstår vi "summen av alle de forhold i
samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å
virkeliggjøre seg fullt ut både individuelt og kollektivt". Det felles gode angår
alles liv. Det krever klokskap av hver enkelt, og enda mer av dem som
utøver myndighet. Det innebærer tre vesentlige elementer:
1907 (, ) Først og fremst
forutsetter det respekt for enkeltmennesket som sådan. I kraft av det felles beste er
offentlige myndigheter forpliktet til å overholde grunnleggende og
ufravikelige menneskerettigheter. Samfunnet skylder seg selv å la hver
enkelt samfunnsborger leve ut sitt kall. Særlig består det felles
gode i å legge forholdene til rette for å kunne leve ut de
naturgitte friheter som er uunnværlige for at menneskets kall skal kunne
fullbyrdes, særlig rett "til å handle i overensstemmelse med
sin ærlige overbevisning, til å bli beskyttet i privatlivet og rett
til rettmessig frihet, også i religiøse
spørsmål".
1908 () For det annet krever
fellesskapets gode at det finnes sosial velferd og en utvikling i selve
gruppen. Utvikling
er sammenfatningen av alle sosiale forpliktelser. Riktignok tilkommer det
myndighetene å megle mellom ulike særinteresser, i fellesskapets
navn. Men de skal gjøre tilgjenglig for hver enkelt det vedkommende har
behov for for å kunne føre et menneskeverdig liv: mat, klær,
helse, arbeid, utdannelse og kultur, tilstrekkelig informasjon, rett til
å stifte familie osv.
1909
(, ) Det felles gode innebærer til
sist fred, det vil si en varig og trygg rettferdig samfunnsorden. Dette
forutsetter at myndighetene ved ærbare midler trygger sikkerheten for
samfunnet og dets borgere. Dette er grunnlaget for retten til rettmessig
personlig og kollektivt forsvar.
1910
() Selv om ethvert menneskelig
fellesskap har et felles gode som gjør det i stand til å
gjenkjenne seg som sådant, er det det politiske fellesskap som
utgjør det fullstendigste av dem. Staten er forpliktet til å
forsvare og fremme det felles beste i det sivile samfunn, og likeens borgernes
og de lavere samfunnsorganers beste.
1911
() Menneskene er i stigende grad
avhengige av hverandre. Dette avhengighetsforholdet omfatter litt etter hvert
hele jorden. Enheten i den menneskelige familie, som samler i sitt skjød
mennesker som har lik, naturgitt verdighet, forutsetter et felles allmenvel.
Dette fremkaller organiseringen av et nasjonenes fellesskap som er i stand til
å "ta sin del av ansvaret for å dekke menneskenes forskjellige
behov: det gjelder levnetsmidler, helsestell, utdannelse og arbeide på
det sosiale område. Men enkelte spesielle omstendigheter kan stille nye
krav, så som den generelle nødvendighet av å støtte
opp om utviklingslandene og hjelpe de flyktninger som er spredt over hele
verden, i deres trengsler, eller også innvandrere og deres familer".
1912
() Det felles gode har alltid
enkeltmenneskers fremskritt for øye: "Tingenes orden skal alltid
underkastes menneskenes orden, og ikke omvendt". En slik orden er tuftet
på sannhet, bygges i rettferdighet, gjøres levende ved
kjærlighet.
|