III. Ansvar og samarbeid

1913 Samarbeid betyr at det enkelte menneske frivillig går inn i sosial utveksling. Det er nødvendig at alle bidrar til det felles gode, hver på sitt sted og i sin livsoppgave. Denne forpliktelsen er nedlagt i menneskets verdighet.

1914 () Samarbeid består i første rekke i å ta seg av de områder en selv har fått personlig ansvar for: ved å ta seg av oppdragelsen av barna, ved god arbeidsmoral samarbeider mennesket for medmenneskers og samfunnets vel.

1915 () Samfunnets borgere bør så mye som mulig ta aktivt del i det offentlige liv. På hvilken måte dette skjer, kan variere fra land til land og fra kultur til kultur. "Den form for statsstyre som lar flest mulig borgere i sann frihet delta i det offentlige styre, fortjener anerkjennelse".

1916 (, ) Deltagelse fra alle i oppbygningen av det felles gode medfører, som all etisk forpliktelse, en stadig omvendelse fra samfunnsmedlemmenes side. Bedrag og andre tvilsomme påfunn som enkelte benytter seg av for å snike seg unna lovens bestemmelser og ens samfunnsplikt, må sterkt fordømmes fordi de strider mot rettferdighetens krav. Det er viktig å fremme veksten i institusjoner som bedrer menneskets kår.

1917 () Det påligger dem som utøver myndighet, å styrke de verdier som vekker tillit hos gruppens medlemmer og ansporer dem til å tjene sine medmennesker. Samarbeid begynner med oppdragelse og kultur. "Vi kan med sikkerhet påstå at menneskehetens fremtid ligger i hendene på dem som kan gi kommende generasjoner noe å håpe på og leve for".

Kort sagt

1918 "All myndighet har sin rot i Gud, og de styrende er innsatt av ham" (Rom 13, 1).

1919 Alt menneskelig fellesskap har behov for en myndighet for å kunne bestå og utvikle seg.

1920 "Både det politiske fellesskap og den tilsvarende myndighet er grunnet på menneskenaturen. De hører dermed til den orden som Gud har forutbestemt".

1921 Myndighet utøves på lovlig vis når den etterstreber samfunnets felles beste. I dette øyemed må den benytte seg av moralsk akseptable midler.

1922 Forskjeller i politisk styringsform er tillatt, så sant de fremmer fellesskapets beste.

1923 Poltisk myndighet må holde seg innenfor rammene av den moralske orden og trygge forholdene for utøvelse av friheten.

1924 Det felles gode innbefatter "summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å virkeliggjøre seg fullt ut både individuelt og kollektivt".

1925 Det felles gode innebærer tre vesentlige elementer: respekt for og fremme av enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter; de åndelige og timelige samfunnsgoders velferd og utvikling; fred og trygghet for gruppen og dens medlemmer.

1926 Menneskets verdighet innbærer å søke alles beste. Enhver må forsøke å vekke til live eller støtte institusjoner som bedrer menneskelige forhold.

1927 Det påligger staten å forsvare og fremme det sivile samfunns felles gode. Hele den menneskelige families felles gode krever en organisering av det internasjonale samfunn.